Denne helgen står tydeligvis i 1966s tegn. I går var det The Easybeats. I dag er jeg in a Nancy kinda mood. Det er jeg både titt og ofte. Hvem er vel ikke det? Hvis du svarer "Vel, jeg...?" på dette spørsmålet synes jeg du burde revurdere. Alle burde være in a Nancy kinda mood innimellom!
Det er få låter som får meg i godt humør så umiddelbart som denna.
Ooooh. I dag graver jeg i arkivet. En goden oldie. Jeg var vel sånn ca 15 da jeg på ordentlig oppdaga at pappa hadde en ganske okay platesamling. Han likte godt at jeg viste interesse og valgte ut låter og lagde mix-tapes til meg. Med sirlig påskrift. Jeg elska dem. Pappamusikk vol. en til huskerikkehvorhøyt. Det ble en del.
Denna var på vol to tror jeg. Sammen med blant annet The Pussycats og Buffy Sainte-Marie. Det var en fin kassett. Den må letes frem fra loft kjenner jeg. I mellomtiden kan vi nyte denne lille smakebiten og glede oss over den fineste fredagen på lenge. Og i en rekke av fine fredager sier det mye.
Jeg hevder med jevne (og kanskje ikke lange nok etter noens smak) mellomrom at jeg ønsker meg mer spontan gruppekoreografi og sang i hverdagen. Jeg har egentlig lyst til å leve i en musical. Væffal en uke. Kanskje en måned. Mulig jeg hadde blitt lei da. Uansett. I dag vil jeg hevde at det er flere elementer man trenger mer av i hverdagen: ompa-takt, menn med fin bart, messingblåsere og ukulele. Gjerne i kombinasjon. Og optimalt sett i kombinasjon med gruppekoreografi og sang. Det er ikke så lett å tilfredstille alle de behovene i ett.
Ikke lett. Men mulig. I hereby present Beiruts Elephant Gun. En utrolig fin låt, med en fabelaktig absurd og lekker video som inneholder alt det jeg ønsker meg mer av akkurat i dag. Jeg ser nye ting hver gang jeg ser denne videoen tror jeg. Det skjer så mye!
Den passer på en dag som denne. Egentlig passer den på alle dager, men jeg velger denne. Gårsdagens skylag har lettet, det blåser ikke og ikke regner det horisontalt heller. SCORE!
I dag er det høst. Skikkelig. Regn som pisker på ruta, kald vind og et tungt skylag som sørger for at vi neppe får se noe sol. Sånne høstdager ber om litt kent. Jeg kunne postet stortsett hele både Hagnesta Hill og Vapen & Ammunition i dag. De er begge top notch høstalbum egentlig. Men jeg falt altså ned på Pärlor, som nok er en av mine favorittkentlåter. Og jeg er ganske glad i kent, så det sier mye.
Det er vanskelig å finne originalvideoer, for der er Sony knepne. Meeeeeen - det er jo egentlig ingen biggie. Det er låta som spiller en rolle her. Det kan regne og blåse så mye det bare vil - med kent på øret smiler jeg uansett. Litt av glede, litt av lengsel og mye av ettertenksomhet og takknemlighet. kent er gode på den mixen der; konsentrert høst. Væsjego.
Jepp! Sånn er det i dag. Crazy In Love. Et enkelt, men veldig passende budskap.
Nok et eksempel på fabalaktig i flere sjangere. Jeg liker dem godt, og dette er nok kanskje min absolutte favoritt. Det er gjort så mange, og gode covers av denna. Går for tre ganske ulike varianter her. Originalen med vår alles Miss Knowles. Den såre og utrolig fine Anthony-versjonen, samt en remix av Puppini-sisters coveren. Hvis dere etter å ha hørt disse tre er lystne på mer, foreslår jeg denna lista.
Okay. Jeg innser at jeg er inne i et spor. Men det er et godt spor, så det gjør ikke noe. Vi kjører en ny fabelaktig-i-flere-sjangere-låt. Som er søt og klissete, men ikke kvalm. En kombinasjon av de to siste dagenes poster med andre ord.
De lærde (og mindre lærde men likevel ivrige) strides om hva som egentlig er originalen her. Jeg hørte Iron And Wine versjonen først, men har blitt fortalt at det er The Postal Service sin som er originalen, men at Iron And Wine allikevel ga den ut først. Jeg måtte google litt for å finne ut. Apparently stemmer egentlig begge deler på et vis.
Such Great Heights ble sluppet som singel i 2003 - av The Postal Service. Singelens B-side var There's Never Enough Time, men den inneholdt også to coverlåter. Nemlig Iron And Wines versjon av Such Great Heights og The Shins sin versjon av We Will Become Silhouettes.
DER snakker vi gavepakke altså! For en singelutgivelse! Jeg dør litt på meg bare av å tenke på det. Det slår meg også at det er veldig lenge siden jeg hørte på The Shins, og at jeg med nærmest 100% sikkerhet kan garantere at det kommer til å postes minst en The Shins låt i løpet av de kommende ukene.
Men for now altså; Iron And Wine og The Postal Service med Such Great Heights. Jeg er vel kanskje litt rosa og mjuk om dagen og da treffer jo denna låta blink. Det er helt greit kjenner jeg.
Det var dette med høst og myke menn med gitar da. Vi kjører en sånn dag til. Minst. I dag våknet jeg til tjuetis første høstdag med minusgrader, og hadde store vansker med å komme meg opp av senga. Det er noe med å tenke på å stå opp når du veit at stilongsen må på, og vinterskoa må plukkes ned fra loftet.
Allikevel. Det er noe magisk med lav høstsol og crispy, kald luft som slår deg i ansiktet det øyeblikket du beveger deg ut utgangsdøra. Du veit den dagen hvor det virker som alle trærne har blitt enige om at i dag, i dag skal vi slippe alt løvet. Det er flott - definitivt - men det bare roper etter varme toner i headsettet.
I dag morges falt valget på gutta i Bright Eyes og den nydelige sangen First Day of My Life. Sangen står flott på egne bein den altså, men jeg må vel si at videoen muligens er den søteste og enkleste musikkvideoen noen har laget. Typ ever. Jeg blir varm og mjuk i hjertet av den, og det trengs på slike kalde høstdager.
Det er på tide med en ny coverlåt. En klassiker. Det gjelder strengt tatt både originalen og coverlåta - at de er klassikere that is. Jeg blir så glad når en artist lager en knall-låt i en sjanger også plukkes den opp av en artist som opererer innenfor en helt annen sjanger og jammen blir den ikke en super låt der også.
Jeg liker myke menn med gitar, særlig nå om høsten. Jose Gonzalez er en av de jeg liker aller best. Dessuten er han sjef på detta med å covre. Jeg klarte faktisk ikke helt å bestemme meg for om det var Heartbeats eller Massive Attacs Teardrop som skulle være dagens låt. Heartbeats vant knepent, men det er jo ikke som om jeg trenger å begrense meg, så jeg poster Teardrop også. Både i original og covra versjon. Fråtsing FTW!
Denne deilige låta har fått en renessanse denna høsten. Hvorfor? Jo - videoen! (Og låta - who am I kidding, den er jo fabelaktig!) Jeg hadde ikke sett videoen før frem til for et par uker siden, men etter det har jeg sett den MANGE ganger.
Familjen har kommet med to album til etter debuten, men de kjenner jeg ikke så godt. I høst legger han riktignok ut på turné og skal så vidt jeg vet spille i både Oslo, Stavanger og Trondheim. Det er med andre ord bare å pusse danseskoa og høre seg gjennom de nye albumene for å være forberedt.
Flott låt, flott video, flott tirsdag. Det er ikke så mye mer å si egentlig. Men det er jo strengt tatt nok.
Det snurrer definitivt i min skalle og jeg smiler hele veien!
Enkelte dager velger bare soundtracket seg selv. I dag er en sånn dag. Det er faktisk ikke fordi jeg liker låta så veldig godt eller har en (god) historie å fortelle.
Jeg bare våknet i dag med denne sangen på hjernen. Og den har blitt der. Men jeg klager ikke. Låta er jo helt okay og det er jo ikke så ille på en mandag da; det å våkne med en konstant påminnelse om å være verdens dronning mener jeg.
Dere som kjenner meg godt veit jo at under mitt litt tøffe eksteriør banker det et mjukt køntrihjerte. Det hjertet banker litt ekstra hardt for Dolly. Som seg hør og bør. Jeg har strengt tatt hørt mest på gammel Dolly, klassikerne liksom. Men i det siste har jeg gått noen runder med et av de nyeste albumene, nemlig Backwoods Barbie som kom i 2008. På det albumet gir Dolly oss mye livsvisdom og dype betraktninger, og jeg hadde faktisk problemer med å velge en låt til i dag. Det er så mye vakkert å ta tak i.
Valget falt imidlertid på Better Get To Livin' av den enkle grunn at jeg ELSKER videoen. Dolly OG sideshow i en og samme setting. Det er så deilig at jeg nesten får litt overdose. Videoen taler egentlig for seg selv, men jeg velger allikevel å poste hele teksten. Sånn at dere får med dere all visdommen, liksom. Here goes:
People always coming up to me, And asking "Dolly what's your secret? With all you do your attitude just seems To be so good how do you keep it? Well am not the Dalai Lama but ill try, To Offer up a few word of advice.
You'd better get to living, Givin' Don't forget to throw in a little forgiving' And lovin' on the way. You'd better get knowing, showing A little bit more concerned about where you're going Just a word unto the wise. You'd better get to livin'.
A girlfriend came to my house, Started cryin' on my shoulder, Sunday evening. (Better Get To Living) She's she was spinnin' such a sad tale I couldn't believe The yarn that she was waving' So negative the words she had to say, I said "If I had a violin I'd Play"
I said you'd better get to living, give in Be willing and forgivin' Cos our healin' has to start with you. You Better stop wining, pining, Get your dreams in line and just Shine, Design, Refine until They Come True.
And you'd better get to living
Your life's a wreck your house is a mess, And your wardrobe is way outdated, All your plans just keep on falling through, Overweight and underpaid, Underappreciated, Am no guru but I tell you this I know is true
You'd better get to living, givin' A little more thought about been a little more willing, To make a better way (make a better Way) Don't sweat the small stuff, keep your chin up, Just hang tough, and If it get too rough, Fall on your knees and pray, and do that everyday Then you'll get to livin'
The day were born we start to die, So don't waste one minute of this life, Get to livin! (Get to livin') Share your dreams and share your Laughter and Make some points. For the great hereafter. (Get to Livin')
Better start caring, Better start sharing Better start tryin', Better start smilin' And you better get to livin'.
Og siden det er fredag og jeg hadde så store vanskeligheter med å velge, slenger jeg på to bonustracks, fra samma skive. Videoene! Livsvisdommen! Outfittene! Tekstene!
I dag kom blåmandag litt på torsdag. Ikke så veldig. Men litt. Akkurat litt for mye. Det var hardt å stå opp i dag. Og smilet er ikke helt på plass enda. Jeg er trøtt og litt ettertenksom, men egentlig i bunn og grunn glad. Oktober - det er det det går i. På sånne dager kan man velge å rulle seg i det, eller bite tenna sammen og gå på. Jeg har valgt det siste. Det første er så kjedelig.
Dette noe ambivalente humøret gjorde det litt vanskelig å velge hva jeg skulle ha på øret da jeg gikk til jobben. Det ble mange halve låter og scrolling. Jeg landa til slutt på PJ og Stories From The City, Stories From The Sea albumet. Men jeg gikk via The Best of Elvis. Det var en fin omvei. Og det fikk meg til å tenke på denna videoen. Som plutselig ble litt PJ møter Elvis oppi hodet mitt. Veldig riktig for dagens mood med andre ord.
Og som dette lille videoklippet jeg fant igjen på tubern for et par uker siden illustrerer: det er åpenbart ikke så mange ting som gjør meg så lykkelig som Rock Chicks (og nittitallshits).
Therefore I give you PJ. The Queen of all Rock Chicks. Dessuten er det jo en aldeles strålende låt. Sånn i seg selv. REMA 1000. Det enkle er ofte det beste. Nemlig!
Hun måtte skje før eller seinere. Tori, altså. Jeg kan jo ikke ha en slik blogg uten minst en månedlig Tori. For det er jo en realitet at hun er mitt livs musikalske kjærlighet. Det er riktignok ikke sånn at vi snakker sammen daglig lenger, men hver gang vi tar opp tråden fortsetter vi bare der vi slapp. Det er trygt og stabilt, men allikevel spennende og tidvis overraskende. Tori og jeg.
I dag presenterer jeg en Tori som kanskje er litt atypisk. Det er ikke den sedvanlige me and my piano låta, men en sjelden perle av en upbeat danselåt. Tori kan nemlig det også. Fortenk. Det er dessuten en av mine favoritt Tori-musikkvideoer.
Tori kom inn i mitt liv den sommeren jeg var 16. Jeg var på famileferie i Provence, og var som sekstenåringer flest trassig, tverr og utakknemlig. Jeg ville jo ikke være på familieferie. Jeg ville være med de kule vennene mine på festivaler og leire. Ikke med verdens mest duste foreldre. Så der satt jeg. Midt i vakreste Provence og furta. Tidligere på dagen hadde jeg vær innom en bruktskivesjappe i Aix-en-Provence. Der hadde jeg plukka opp en liten bunke skiver. En av dem hadde jeg valgt utelukkende fordi coveret appellerte til meg. Det var nemlig et bilde av en rødhåret dame, som sitter i en gyngestol på en klassisk southern porch. I fanget holder hun en hagle (eller rifle - jeg kan ikke mine skytevåpen) og slanger åler seg rundt de leirete nakne føttene hennes. Det traff Marte 16 år midt i både hjerte og andre kroppsdeler for å si det sånn.
Jeg husker fortsatt de første minuttene etter jeg trykket på play. Det er faktisk et av de mest sanseintense minnene jeg har. Jeg husker lyder, lukt, sinnsstemning - ja selv det taktile. Teksturen i stoffet på armlenet i stolen jeg satt i. Følelsen av hodetelefonene som lukket seg rundt ørene. Den ene tangenten som trykkes ned. En gang. To. Tre. Fire. Vokalen som kommer inn og legger seg over den samme noten. Som gjentas. Igjen og igjen. Og etter 1 minutt og 52 sekunder, da Beauty Queen går over i Horses eksploderte hodet mitt stille. Jeg var helt fortapt.
Jeg satt helt stille i den stolen, på en terrasse i Provence, i den nesten halvannen timen Boys For Pele varer. Så trykket jeg på play igjen. Og ble sittende. Jeg glemte alle de andre skivene jeg hadde kjøpt. Jeg ville bare høre på den. Og det var akkurat det jeg gjorde. Hvert ledige minutt. Da jeg kom hjem til Norge, gikk jeg i den lokale skivesjappa og bestilte alle Tori-utgivelser mannen bak disken kunne skaffe. Siden har det liksom vært oss. Det er rart med det.
Andre har kommet og gått og i perioder tatt større plass enn henne. Somsagt har ikke Tori og jeg lenger den daglige kontakten vi hadde siste halvdel av nittitallet. Hun er allikevel den mest stabile delen av mitt musikalske univers, og det elsker jeg henne for!
Det er på tide med litt Gossip. Strengt tatt er det alltid tid for Gossip. Gossip er et band jeg har likt lenge, men bare hører på i perioder. Jeg er inne i en sånn periode nå, og kan egentlig ikke komme på hvorfor jeg ikke alltid hører på Gossip. Jeg blir glad av Gossip.
Før trodde jeg bare det var Beth Ditto som gjorde meg glad. Fy faen for en dame! Men det har gått opp for meg at jeg nok egentlig er litt forelska i hele Gossip. Music For Men har gått på repeat det siste døgnet. Jeg hørte litt på den da den kom i 2009, men fikk aldri helt grepet. Det har jeg fått nå. HEIA!
Litt som med gårsdagens låtvalg er det egentlig ikke en lang og interessant anekdote om hvorfor den ble valgt, bare rett og slett at jeg hører mye på den og den gjør meg glad! Jeg mener; JEG får lyst til å danse. DET skjer ikke så ofte.
Okay. I dag er det på tide med en låt som til stadighet vender tilbake. Det er få låter som får meg i så godt humør som denne. Dessuten forsterker den det gode humøret hvis det allerede er der. Det er nok kanskje min feelgoodlåt nummer en. Eller. Høyt på topp 10 er den i alle fall.
Jeg oppdaga egentlig ikke The Cure før i 1998. Det året jeg gikk på folkehøyskole. Da var det mye tedrikking, diktlesing og livsfilosofering. Og depping til The Cure. For det er jo unektelig det man gjør mest når man hører på The Cure: depper. Det er kanskje derfor jeg liker Mint Car så godt. Den viker liksom fra det. Den er bare feelgood og flott!
I dag er den med på å forsterke et allerede godt humør. Det er en strålende mandag i oktober. Spiss og kald luft og jeg må ha solbriller på. Jeg tror jeg har smilt til alle jeg har sett på vei til jobb i dag. Sånne mandager må man liksom bare omfavne og håpe de er representative for resten av uka. Det er jo ikke som om de kommer som perler på en snor mener jeg. De deilige mandagene that is.
Jeg er rett og slett bare glad! Håper jeg og Robert kan smitte dere :)
Weezer har kommet med den nye fantastiske skiva Hurley. Det har ført til at jeg har hørt mye på Weezer i det siste. Det er noen år siden sist jeg gjorde det, de mista meg liksom litt etter The Green Album i 2001. Men - nå er de tilbake!
Hurley er proppfull av gode låter, og den har også bidratt til at jeg har backtracka litt i katalogen og fått en aldri så liten hang-up på denna låta fra forrige skive.
Enkel melodilinje, deilig bass, en festlig tekst og en upåklagelig beskrivende tittel. Jeg er fengslet. Det er klart den fabelaktige videoen også spiller inn - estetisk bulls eye.
Dagens låt kommer fra de deilige indiegutta i Bon Iver. Den ble gitt ut som en EP sent i 2008 eller tidlig i 2009 tror jeg. Jeg husker ikke helt. Da var ikke jeg så glad. Jeg hørte mye på denna låta. Det har jeg ikke gjort på en stund. Antageligvis fordi jeg har vært langt gladere enn jeg var da.
Jeg er fortsatt glad, kanskje til og med gladere enn på lenge. Så hvorfor denna låta akkurat i dag? Vel - jeg var i blodbanken i dag morges og kom til å tenke på den mens jeg satt der og ble tappa. Så enkelt er det egentlig. Og da jeg kom på kontoret fant jeg denne søte lille videoen som en kar har laget til låta. Som han skriver på Vimeo-siden sin: "The idea is that you might be watching the first memories of a couple's beginnings in a type of projector." Det er en søt ide, og et konsept jeg muligens har ekstra stor forståelse for akkurat denne høsten.
Låta og videoen kombinert blir da rett og slett nostalgi og nye muligheter i en og samme pakke. Eller men andre ord; melankoli på boks! Det kan jeg like. Nei vent - ELSKE.
Det er mulig noen vil hevde dette er et kvantesprang fra gårsdagens låt, og det innebærer jo elementer av sannhet. Men. Altså. Britney! I går så jeg den fantastiske nye Glee-episoden "Britney/Brittany", som definitivt er en av seriens høydepunkter så langt. Da ble jeg minnet på hvor godt jeg egentlig liker Britney, og særlig "Toxic". Jeg har leita etter en embedbar utgave av Glee-versjonen, men finner det ikke. Men den er mulig å se her.
For et par uker siden ble det dessuten posta en Spotyfyliste på underskog.no, hvor noen har tatt seg bryet med å samle et deilig knippe coverversjoner av denne fabelaktige låta. Som storfan av alternative coverversjoner er jo dette noe jeg veit å sette pris på, og jeg anbefaler alle å sjekke dem ut. I sum fører altså disse to hendelsene (Glee-episoden og Spotifylista) til dagens lydspor. Nyt det - og stoldans gjerne med. Det gjør væffal jeg!
Det er strengt tatt bare oktober, men vår alles kjære Odd er ute med ny skive og jeg har fått en aldri så liten hangup på tittelsporet - nemlig låta "November". Som mange andre forelska jeg meg ganske hodestups i Odd da jeg studerte i Bø. Ulikt andre forelskelser som oppsto i løpet av de årene, har denne blitt ved å vare. Odd er en finfin mann, som lager finfin musikk til både solfyllte sommerdager og grå, gufste høstettermiddager som denne.
Jeg må si meg enig med NRKs anmelder om at vi får se en mer melankolsk Odd på denna skiva, og er det noe jeg vet å sette pris på er det jo melankoli. Kanskje spesielt i denna låta. Jeg synes teksten har en perfekt mengde ettertenksomhet og kombinert med en latterlig fengende melodilinje har den i alle fall sørget for heftig bruk av min repeatknapp.
Jeg har tenkt på noe de siste ukene. Jeg likte godt å blogge i Afrika og fikk mange tilbakemeldinger på at jeg burde gjøre mer av det. Men... nå er jeg jo hjemme igjen og hele bakteppet for bloggen er med det borte. Jeg har lett litt etter noe nytt å blogge om, og tror nå jeg har falt ned på noe. Det er blitt høst og jeg bøter på behovet for å gå i hi blant annet med å høre på fin musikk. Dette har jeg jo gjort i mange år, og jeg er en sånn som lager lydspor til livet. Jeg synes det er fint, og tenkte at kanskje det kunne være noe å blogge om. Jeg har kommet frem til at det nok er det, og velger derfor å prøve meg.
Ønske og mål er å poste en låt daglig, med en tilhørende liten anekdote om hvorfor akkurat den er valgt. Kriteriene for valg av låt kan være stortsett hva som helst. Erfaringen tilsier at det vil bli en blanding av nye forelskelser og gammel kjærlighet. Av genuint gode låter og mer eller mindre guilty pleasures. Av nostalgi og nye muligheter. Jeg synes det er et fint prosjekt, og håper flere kan kose seg med det sammen med meg.
