Tirsdag. Høst. November. Mørke og kulde. Urk! Lengselen etter sommer, sol, lange dager og lys. Eller i minste fall tilbake til den varme senga med den myke dyna.
Take me away. Det er vel essensen.
Personlig ville jeg satt mer pris på en cowgirl enn en cowboy, men det er små detaljer i en stor sammenheng. Jeg har vist mitt køntrihjerte i et par tidligere innlegg også. Det er på tide å ta det frem igjen. Denne gangen viser det seg i form av en Dixie Chicks-klassiker, nemlig låta Cowboy, Take Me Away fra skiva Fly som kom ut i 1999. Her presentert i en liveutgave fra 2002.
Den gang da var Texanske Dixie Chiks de mestselgende køntriartistene i USA. Det var de også i 2003, helt frem til vokalist Natalie Maines åpna kjeften på en konsert i London. Dette var en drøy uke før USA invaderte Irak og Bush var veldig poppis hjemme i junaiten. Maines var imidlertid ikke så imponert og uttalte følgende fra scena: "We don't want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas".
Det er vel unødvendig å måtte fortelle at uttalelsen fikk en mildt sagt blandet mottagelse.
I månedene som fulgte valgte køntrifæns å brenne bål bestående av Dixie Chicks skiver, artikler og merch. De boikottet konserter, platesalget stupte og Maines mottok opptil flere drapstrusler. Trioen ble beskyldt for å være upatriotiske og frekke og vips så var de ikke køntristjerner lenger. I verden generelt fikk jentene imidlertid en oppsving. Mennesker i stadig nye land fikk opp øynene for bandet, som frem til da i all hovedsak hadde satset på det amerikanske markedet.
For meg var det i alle fall nok en god grunn til å elske dem. Sånn egentlig er banjo, fiolin og bottleneck nok for å ha meg på kroken. Da er jeg villig til å ikke henge meg (for mye) opp i politiske standpunkter. Men, det er klart: Dixie Chick ble helter i min verden på grunn av nettopp de uttalelsene, så noe har det jo å si. Det politiske klimaet i USA har jo endra seg litt siden 2003, og Dixiene sees ikke lenger som forrædere. I alle fall ikke i like stor grad. Men at det å uttale seg mot makta førte til at de misten mange, men fikk noen nye - og lang mer trofaste - fans synes veldig tydelig.
Men nok om det. I dag trekker jeg dem altså først og fremst frem for å illustrere et ønske om å bli røvet vekk. Mmmm.
Take me away. Det er vel essensen.
Personlig ville jeg satt mer pris på en cowgirl enn en cowboy, men det er små detaljer i en stor sammenheng. Jeg har vist mitt køntrihjerte i et par tidligere innlegg også. Det er på tide å ta det frem igjen. Denne gangen viser det seg i form av en Dixie Chicks-klassiker, nemlig låta Cowboy, Take Me Away fra skiva Fly som kom ut i 1999. Her presentert i en liveutgave fra 2002.
Den gang da var Texanske Dixie Chiks de mestselgende køntriartistene i USA. Det var de også i 2003, helt frem til vokalist Natalie Maines åpna kjeften på en konsert i London. Dette var en drøy uke før USA invaderte Irak og Bush var veldig poppis hjemme i junaiten. Maines var imidlertid ikke så imponert og uttalte følgende fra scena: "We don't want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas".
Det er vel unødvendig å måtte fortelle at uttalelsen fikk en mildt sagt blandet mottagelse.
I månedene som fulgte valgte køntrifæns å brenne bål bestående av Dixie Chicks skiver, artikler og merch. De boikottet konserter, platesalget stupte og Maines mottok opptil flere drapstrusler. Trioen ble beskyldt for å være upatriotiske og frekke og vips så var de ikke køntristjerner lenger. I verden generelt fikk jentene imidlertid en oppsving. Mennesker i stadig nye land fikk opp øynene for bandet, som frem til da i all hovedsak hadde satset på det amerikanske markedet.
For meg var det i alle fall nok en god grunn til å elske dem. Sånn egentlig er banjo, fiolin og bottleneck nok for å ha meg på kroken. Da er jeg villig til å ikke henge meg (for mye) opp i politiske standpunkter. Men, det er klart: Dixie Chick ble helter i min verden på grunn av nettopp de uttalelsene, så noe har det jo å si. Det politiske klimaet i USA har jo endra seg litt siden 2003, og Dixiene sees ikke lenger som forrædere. I alle fall ikke i like stor grad. Men at det å uttale seg mot makta førte til at de misten mange, men fikk noen nye - og lang mer trofaste - fans synes veldig tydelig.
Men nok om det. I dag trekker jeg dem altså først og fremst frem for å illustrere et ønske om å bli røvet vekk. Mmmm.
