Tid for mer Sia. Jeg har litt dilla om dagen. We Are Born har gått på repeat den siste drøye måneden. Det er et så forbanna bra album. Også disse videoene da? De er jo helt supre!
Jeg liker nye-Sia bedre enn jeg liker gamle-Sia. Det betyr ikke at jeg ikke liker gamle-Sia. Jeg føler på en måte vi har gått gjennom en litt lik prosess de siste fem/seks årene årene. Vi har liksom blitt litt mer rosa. Litt mindre sorte. Jeg liker den utviklingen.
We've changed. For the better :).
Jeg fikk mitt første møte med Sia da jeg sommeren 2006 så meg gjennom det som for meg fortsatt står frem som den beste tv-serien EVER: Six Feet Under. I løpet av få uker tråla jeg meg leende og gråtende gjennom samtlige fem sesonger. Det var en flukserende sommer. På alle vis.
For meg er et fotsatt min mest intense tv-opplevelse: når Claire setter seg i bilen. I siste episode. For å dra. Hun starter motoren, setter på en skive og triller sakte ut av oppkjørselen i det de første pianotonene av Breathe Me strømmer ut av høyttaleren. I det Nate forsvinner ut av sidespeilet har jeg tapt. Det er grinefestival! Vi snakker ikke sånn forsiktig hulking men full on snørrete, ristende og hjerteskjærende gråt.
Poster derfor følgende video med et par advarsler: total spoileralert for deg som ikke har sett serien men har tenkt å gjøre det. For dere som har sett den: bør sees i omgivelser som ikke vil reagere med redsel på reaksjonen beskrevet over.
Hulk. Hikst. Au.
Vel. Poenget var at det var mitt første møte med gamle-Sia. Triste-Sia. Vi var på nett den gang da. Jeg hørte MASSE på Color The Small One. Nå er jeg mer på nett med glade-Sia. Jeg er fornøyd med utviklingen. I oss begge.
Selvom jeg fortsatt knekker totalt sammen av den sesongavslutningen. Litt sort er det nok fortsatt igjen innimellom alt det rosa. Og det er egentlig fint.
