Det var det med å være rosa og trummende og alt. Det påvirker uten tvil livets lille lydspor. Det er mye love in the air. Det er jammen heldig at det er skrevet så mange sanger om akkurat det da, så det ikke trenger å bli kjedelig mener jeg.
Denna handler om hvem som har den. The love altså. Candi har den. Det kan etableres. Det samme har du. Åpenbart. Ja. Du veit hvem du er <3.
Og... dere veit jo at jeg elsker coverversjoner. Dessuten er jeg in a Florence kinda mood om dagen. Jeg kommer ikke utenom hennes versjon. Den er nemlig nesten minst like fin som originalen. Og det er så mye love at jeg føler jeg ikke går overboard med å kjøre dem begge. Nemlig.
Jeg er ganske rosa om dagen. Det er spennende, skummelt, trygt, nydelig, skremmende, fabelaktig, deilig og ca tusen andre ting. Altoppslukende og overgripende er vel ikke urimelig å hevde. Så jeg lener meg på Florence og lar henne ta seg av å beskrive det hele ytterligere. Også for en strålende video da!
Det trommer. I hodet, hjertet og egentlig hele kroppen.
There's a drumming noise inside my head That starts when you're around I swear that you could hear it It makes such an all mighty sound
There's a drumming noise inside my head That throws me to the ground I swear that you should hear it It makes such an all mighty sound
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
I ran to a tower where the church bells chimed I hoped that they would clear my mind They left a ringing in my ear But that drum's still beating loud and clear
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
As I move my feet towards your body I can hear this beat it fills my head up And gets louder and louder It fills my head up and gets louder and louder
I run to the river and dive straight in I pray that the water will drown out the din But as the water fills my mouth It couldn't wash the echoes out But as the water fills my mouth It couldn't wash the echoes out
I swallow the sound and it swallows me whole Till there's nothing left inside my soul As empty as that beating drum But the sound has just begun
As I move my feet towards your body I can hear this beat it fills my head up And gets louder and louder It fills my head up and gets louder and louder
There's a drumming noise inside my head That starts when you're around I swear that you could hear it It makes such an all mighty sound
There's a drumming noise inside my head That starts when you're around I swear that you could hear it It makes such an all mighty sound
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
Louder than sirens Louder than bells Sweeter than heaven And hotter than hell
As I move my feet towards your body I can hear this beat it fills my head up And gets louder and louder It fills my head up and gets louder and louder
Robyn har sluppet siste del av Body Talk trilogien, og er fabulous som alltid. Jeg ELSKER Robyn, og har hørt på denne låta sikkert tolv ganger i dag allerede! Del tre er den korteste delen, men så er også alle de fem låtene spektakulære. Synes nå jeg. DEILIG!
Har du ikke hørt på de to andre delene heller iser du - vel det MÅ du! De finner du her og her.
Det slo meg for et par uker siden: hva skjedde egentlig med Shiny Toy Guns? Forsvant de, eller var det bare jeg som sluttet å følge med? Jeg hadde i alle fall verken tenkt på eller hørt på dem på en god stund. Jeg hadde total hangup på Don't Cry Out høsten 2006 / våren 2007 men så har jeg helt glemt dem. Frem til jeg begynte å flikke på The Week-spillelista for noen uker siden og kom på Rainy Monday. Så har de vel surra og gått bak i hodet da tenker jeg, for i dag våknet jeg med Don't Cry Out på hjernen.
Et lite googlesearch viser at Shiny Toy Guns i alle høyeste grad still er up and running. Såvidt jeg kan se har de kommet med minst tre nye album siden We Are Pilots, som jeg altså hørte mye på for noen år siden så jeg har tydeligvis litt catching up to do. Det akter jeg å ta meg av i ukene som kommer. Shiny Toy Guns er nemlig ganske stas. Også for et flott bandnavn da. Jeg liker. Godt!
Mulig det kommer mer Shiny Toy Guns fremover med andre ord. Men enn så lenge holder jeg meg til den gamle kjærligheten: Don't Cry Out.
Vel har jeg et køntrihjerte, men jeg har nok en indiesjel. Tror jeg. I dag er det væffal de supersøte indiesøsknene i The Magic Numbers som har tatt bolig i kroppen min.
Bandet består altså av søskenparene Romeo & Michelle og Sean & Angela og ble på et tidspunkt (hvis jeg ikke husker helt feil) kåret til verdens styggeste band, noe jeg virkelig ikke kan forstå. And either way - det er i all hovedsak musikken denne bloggen omhandler, og der leverer de virkelig.
Denne låta får meg til å tenke på vår. På trær som blir grønne etter vinteren, og de første hestehovene. Sukk. Det er fine ting å tenke på på en dag som denne. November: GO AWAY!
Det er tid for litt mer rockabilly/psyhobilly. Det lille Nekromantix-innslaget på lørdag holdt ikke. Jeg trenger litt Imelda May. Både fordi det er deilig pickmeupmusikk i en ellers så mørk og kald november, og fordi Imelda er en fryd for både øre og øyne.
Imelda slapp sitt andrealbum Mayhem nå i oktober, og jeg var så heldig å få med meg en liten minikonsert i forbindelse med Universal Norway sin høstlanseringsfest. Denna dama sparker rumpe altså. Jeg håper vi får se henne tilbake i Norge for en helaften om ikke så altfor lang tid!
Jeg har jo en softspot for irsk, og når den kommer i denne innpakningen er jeg solgt altså. Miaow!
Mayhem føles dessuten som en passende tittel for disse dagene. Det er mye som skjer. Kanskje først og fremst inni og ikke utenpå. Skuldrene er litt høyere og stivere enn vanlig. Jeg er enn så lenge uten jobb når 2011 melder sin ankomst, og det er jo en suboptimal situasjon. Jeg har trua på at det ordner seg, men at det stresser meg ganske mye er ikke til å skyve under en stol.
På lørdag var jeg på konsert på Lille Vega. Hovedattraksjonen var !!! (Chk Chk Chk), men for meg var jammen den store oppdagelsen bandet som varma opp. Nemlig danske WhoMadeWho. Fabelaktig! Jeg visste fint lite om dette deilige tremannsbændet frem til ca to timer før konserten. Da YouTuba jeg dem, og tenkte: nice, dette kan bli gøy! Men det var virkelig på scenen dissa gutta var i sitt ess altså.
Et strålende liveband!
De spilte visst i Oslo for ca et år siden. På Blå. Men da visste jo ikke jeg om dem. Hvem tar ansvar og får dem tilbake?! Helst ASAP!
Jeg skriver dette mens toget ruller sakte, og ikke spesielt sikkert i retning København. Det har nå stoppet fire ganger, og siste beskjed var at vi skal rygge tilbake til forrige stasjon for å bytte togsett der. Jadda. Men uansett. Ny etappe er igang.
Jeg skal være i København til mandag morgen. Planene er å hygge, traske, spise og drikke. Alt med fabelaktig selskap av fineste. Selv ikke en dustete togforsinkelse kan få meg til å miste humøret. Jeg bare smiler.
Men jeg er trøtt. Og har ikke kaffe. Jeg må ha hjelp til å våkne og da funker det bra med Nekromantix. Nekromantix som synger OM København.
Skandinaviaturné etappe to: danskebåten fra Göteborg til Fredrikshavn. Buss Fredrikshavn til Aalborg. Aalborg med resten av Spice Girls. Øl, god mat, Besserwisser, hygge og mimre. Flott! I morgen går turen til København.
Kjærlighet fra tante reisende Marte/ Ginger-Spice/ Trixie Firecracker :)
Jeg er as I write this på vei til nettopp Göteborg. Jeg er snart i mitt kjære hjemfylke og nærmer meg stadig svenskegrensa her jeg sitter behagelig tilbakelent i bus4you sine fantastiske seter. For å poste denne bloggen benytter jeg meg av det kostnadsfrie trådløse nettverket de tilbyr på alle sine bussruter. Altså. Det er bussturer. Også er det bussturer. bus4you tilbyr det siste. Jeg kunne tatt buss hvorsomhelst hvis det bestandig var så billig og behagelig som dette! Heia bus4you! Vel. Nok reklame.
Göteborg blir første stopp på en aldri så liten Skandinaviaturné jeg skal gjennomføre over de neste dagene. I morgen båter jeg meg videre over i Danmark, nærmere bestemt til Fredrikshavn. Deretter følger tog til Aalborg for å treffe mine kjære Kenyadansker CC, Helene og Maria. Mimring, god mat og øl, før jeg på lørdag tar toget til København og to rolige og antageligvis ganske romantiske dager med verdens fineste jente.
Jeg er et eneste stort smil.
Da er det fint med Håkan. Og ekstra fint med Håkan som synger om Göteborg. Og som en bonus gjør han det i singlet. På et tak. Og det er sommer. Håkan er kjekk og sommer er fint.
Perfekt sittedanselåt. Perfekt låt egentlig! Gorillaz i mitt hjerte. Takk til Beate Iversen for å introdusere meg for denne låta, og til Ane Emilie Sangnes for å minne meg på den igjen!
Tirsdag. Høst. November. Mørke og kulde. Urk! Lengselen etter sommer, sol, lange dager og lys. Eller i minste fall tilbake til den varme senga med den myke dyna.
Take me away. Det er vel essensen.
Personlig ville jeg satt mer pris på en cowgirl enn en cowboy, men det er små detaljer i en stor sammenheng. Jeg har vist mitt køntrihjerte i et par tidligere innlegg også. Det er på tide å ta det frem igjen. Denne gangen viser det seg i form av en Dixie Chicks-klassiker, nemlig låta Cowboy, Take Me Away fra skiva Fly som kom ut i 1999. Her presentert i en liveutgave fra 2002.
Den gang da var Texanske Dixie Chiks de mestselgende køntriartistene i USA. Det var de også i 2003, helt frem til vokalist Natalie Maines åpna kjeften på en konsert i London. Dette var en drøy uke før USA invaderte Irak og Bush var veldig poppis hjemme i junaiten. Maines var imidlertid ikke så imponert og uttalte følgende fra scena: "We don't want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas".
Det er vel unødvendig å måtte fortelle at uttalelsen fikk en mildt sagt blandet mottagelse.
I månedene som fulgte valgte køntrifæns å brenne bål bestående av Dixie Chicks skiver, artikler og merch. De boikottet konserter, platesalget stupte og Maines mottok opptil flere drapstrusler. Trioen ble beskyldt for å være upatriotiske og frekke og vips så var de ikke køntristjerner lenger. I verden generelt fikk jentene imidlertid en oppsving. Mennesker i stadig nye land fikk opp øynene for bandet, som frem til da i all hovedsak hadde satset på det amerikanske markedet.
For meg var det i alle fall nok en god grunn til å elske dem. Sånn egentlig er banjo, fiolin og bottleneck nok for å ha meg på kroken. Da er jeg villig til å ikke henge meg (for mye) opp i politiske standpunkter. Men, det er klart: Dixie Chick ble helter i min verden på grunn av nettopp de uttalelsene, så noe har det jo å si. Det politiske klimaet i USA har jo endra seg litt siden 2003, og Dixiene sees ikke lenger som forrædere. I alle fall ikke i like stor grad. Men at det å uttale seg mot makta førte til at de misten mange, men fikk noen nye - og lang mer trofaste - fans synes veldig tydelig.
Men nok om det. I dag trekker jeg dem altså først og fremst frem for å illustrere et ønske om å bli røvet vekk. Mmmm.
Det er freddan og det rykker i dansefoten enda klokka knapt har passert halv ti om morran! Jeg holder meg stortsett til stoldansing, rekedans og en jenka i ny og ne. MEN - hadde jeg kunnet danse som de vakre menneskene i denne videoen hadde jeg ikke gjort annet. FY FAEN ASS - jeg tror dette uten tvil er 2010s feteste video! Outfits, mooves, låt! Ja, alt egentlig. Detta blir man glad av!
Jeg oppdaget Janelle på Øya i 2008, og det er til dags dato en av mine beste konsertopplevelser. Dama er aldeles fabelaktig live. KonseptEPen Metropolis: The Chase Suite (som frem til da bare hadde vært tilgjengelig på nett) kom ut samme år, og ble nærmest hørt istykker i løpet av den høsten. Jeg har forstått det sånn at den opprinnelige planen var å gi ut tre suiter til ganske umiddelbart, men siden Janelle skifta plateselskap ble planene utsatt.
I 2010 kom imidlertid det som vel kan kalles debutalbumet, nemlig The ArachAndroid - et strålende album! The ArachAndroid kan sees som en sammenslåing av de to neste suitene i Metropolis-serien. Monáes alter ego, androiden Cindi Mayweather, er i hovedfokus i alle disse utgivelsene og det er ofte også denne personaen Janelle ikler seg på scenen. I The Chase Suite lærer vi om hvordan Cindi blir dømt til destruksjon fordi hun har forelsket seg i et menneske, og vi følger henne på flukten gjennom Metropolis. Planen for The ArachAndroid, er visst å lage videoer til alle låtene, som tilsammen skal fortelle historien om hvordan Cindi blir en slags messiasfigur for innbyggerene i Metropolis. Monáe har til og med ymtet frempå om at det skal bli tegneserie av herligheten. Det hjerter jeg, kjenner jeg!
Vel. Fredag. Dansefot. Deiligheter! Now let me see you do the tightrope :D
Vi holder oss tydelig i Sverige. Men bytter litt sjanger.
Dette er nok en av de aller, aller, aller, aller fineste sangene i hele verden. Annika Norlin er mester på bittersøtehet og tristesse. Teksten på denne låta får meg til å smile og gråte samtidig, og det er helt nydelig. Så komplisert, men så enkel. Så fin, men så trist.
For de av dere som ikke vet det, så er Annika kvinnen bak både Hello Saferide og Säkert! og definitivt en av mine favorittartister gjennom de siste åra. Jeg nevnte henne såvidt i tirsdagens post om Markus Krunegård, og de siste dagene har jeg hørt mye på Annika. Høsten kler nemlig henne ganske godt også.
Det er altså teksten som er det store sellpointet i denna låta. Javisst er det er vakker melodi også, men teksten; det er pur kunst! Så jeg gjengir den i sin helhet jeg. For dere som ikke er så tekstsentrerte i deres musikkonsum.
People are like songs, it's true Some seem dull at first but then they grow on you Me, I'm like Can't Get You Out Of My Head Annoying at times but I make you wanna dance
And you are the only one I've met who's God Only Knows I liked you the first time I met you, and it grows and grows and grows
People are like songs, I swear Some found you as a child and still they're always there A boy I once knew was Anarchy In The UK Burned out too quickly but in such a beautiful way
And you are the only one I've met who's God Only Knows Such a well thought out plan but with harmonies that flow
People are like songs, I've been told Some claim your ears but you never hear a story unfold Old Radio Gaga or Your High School Friends Remind you of things when you were someone else
And God Only Knows and you paired up as two As the turn of the seasons you come and go I can never claim control of either of you You're too sweet to be just mine alone And I try to stay humble over the fact that Sometimes when the time is right you will pass my door The crescendo comes and
And God Only Knows, and you have the one sad similarity That every time it's over I want to press play again But the only difference appears to be I can force it on one of you and on the other I can't
Det blir tydeligvis en dag til med fine svenske menn. I dag er det Salem sin tur. Salem dukka opp på min radar i 2009 med låta Astronaut fra skiva med samme navn. Men han vant for alvor mitt hjerte da han stilte opp i Melodifestivalen nå i år, med nettopp låta Keep On Walking.
Dere som kjenner meg veit at jeg har en stor og egentlig ikke særlig guilty pleasure i nettopp Grand Prix. Det er et av livets lyspunkt. Det gjør meg glad og fjollete og jeg elsker det. Salem er dog på ingen måte en typisk Grand Prix artist, hvis noe slikt finnes. Salem lager reinspikka og superfin pop, også har han etter min mening en utrolig deilig stemme. Jeg blir mjuk av ham, rett og slett.
Keep On Walking var et av de såkalte jokerbidragene i årets Melodifestival, og Salem tok seg rett til den svenske finalen, hvor han landet på en andreplass. Salem var juryfavoritt og lå lenge an til å vinne, men ble slått av Anna Bergendahl på målstreken. Dette førte til ganske store debatter i Sverige, da mange mente at den svenske befolkningen valgte søte, blonde og helsvenske Anna over halvt syriske Salem. Jeg mener også at Salem burde vunnet i Sverige, fordi hans låt var SUVERENT mye bedre - og jegtror men hånden på hjertet at han lett kunne gått hen og vunnet hele Eurovision 2010.
Men. Det er kanskje like greit han ikke gjorde det?
Første gang jeg hørte (om) Markus Krunegård var da han sang sammen med Annika Norlin i låten Det Kommer Bara Leda Till Ngt Ondt på skiva Säkert! i 2007. Men så glemte jeg han liksom, og da debutskiva hans Markusevangeliet kom i 2008 gikk det meg hus forbi. Men så kom høsten 2009 og noen sa: hør på denna! Det gjorde jeg, og ble helt forelska. Markusevangeliet gikk i loop, og jeg leita fram Säkert! igjen også. Og jammen kom ikke Markus med hele to ny skiver da også; både Lev Som En Gris Dö Som En Hund og Prinsen Av Peking.
Det ble mye Markus den høsten rett og slett. Det passa.
Så ble det vinter og vår og sommer. Markus ble glemt igjen.
Men nå er det høst og han er tilbake. Høsten kler Markus. Jag Är En Vampyr blir en ekstra bra låt når man spiller den på litt for høyt volum på et godt, lukket headset mens man vasser gjennom knitrende høstløv i det sola er i ferd med å gå ned. Prøv det. Jeg lover du kommer til å smile. Kanskje litt skeivt og vemodig, men smile det kommer du til å gjøre!
Høsten gjør meg gjerne litt ekstra tankefull, melankolsk og takknemlig. Det er en sånn fin, men litt ettertenksom dag i dag, og jeg kjenner at Markus setter ord på akkurat det jeg tenker når han i låta Ibland Gör Man Rätt, Ibland Gör Man Fel konkluderer med følgende frasering: Och jag skattar mig lycklig som körde fel, nu när jag vet hur rätt det blev!
Jeg elsker mash-ups kanskje like mye som jeg elsker gode coverversjoner. Denna her har surra og gått ganske jevnlig de siste ukene, og observante lesere vil kunne kommentere at den også er å finne på spillelista The Week. Det stemmer. Men den fortjener også en egen post, synes jeg.
Jeg liker nemlig både Kylie og New Order ganske godt, og sammen er de skikkelig dynamitt. Alt som e godt, e godt ilag. Det pleide min tidligere svigermor å si. Tidvis hadde hun rett. Tidvis ikke. Men angående denna mash-upen er det en korrekt karakteristikk.
Også kler den denne mandagen. Ikke at det er en blåmandag. For det er det ikke. Tvert imot! Men den passer allikevel. Sånn er det bare.
Og når vi først er inne på Kylie, føler jeg behover for å poste denne bonusvideoen. Jeg så denne videoen for første gang for noen uker siden, og jeg jobber fortsatt med å wrap my head rundt hvor mye arbeid som ligger bak. Den er laget av Michel Gondry, som jo har laget mange av mine favorittmusikkvideoer, men denne var altså et nytt (og flott) bekjentskap. Se den og bli amazed! Det ble væffal jeg.
Jeg har kost meg stort med detta, og i tillegg til låtene jeg har posta her har jeg gravd fram en gjeng andre godlåter også, og er proud to present spillelista The Week. Her snakker vi ikke bare gamle helter, altså. Men en god samling låter om alle de sju dagene. Den går selvfølgelig an å kjøre på shuffle, men jeg anbefaler jo selvfølgelig å høre seg gjennom uka kronologisk.
Neste uke tror jeg blir en vanlig uke, men uka deretter er det mulig det blir tema igjen. Men hvilket? Det er det som blir det store spørsmålet.
En temauke om gamle helter og ukedager er ikke komplett uten denne låta. Derom er ingen tvil. Tom er jo kanskje den største helten. En av de største væffal. Og lørdagslåter finnes det ganske mange av altså. Jeg skjønner jo hvorfor man foretrekker å skrive om den fremfor tirsdag. Eller torsdag.
Lørdag er en fin dag. Og Tom er en fin mann.
Sånn. Det er all begrunnelsen dere får for dagens låtvalg. Den klarer fint å stå på egne bein.
Det er fredag igjen. Jeg tror kanskje fredag er den ukedagen det er skrevet flest låter om. Det er jo en god dag, så jeg kan se hvorfor. I dag går jeg for flere versjoner av samma låt igjen. Fordi jeg, som dere har forstått by now, liker det konseptet veldig godt!
Jeg har kost meg ekstra med dette temaukekonseptet og vil gjøre det mer. Denne uka nærmer seg riktignok slutten så jeg må komme opp med et nytt tema. Jeg har noen liggende til marinerin, så får vi se hva jeg ender opp med. Men nå altså: fredagsedition av gamlehelterogukedager. Snurr skiver.
Sånn. Det var to versjoner av originalen. En av noe nyere dato. En gammal. En live. En fra studio. En med råtten videokvalitet. En med ganske god. Noe for enhver smak altså.
Og her kommer coverversjonen som, uansett hvor lite stuereint det er å innrømme, nok er min personlige favoritt. Væffal akkurat denne fredagen. Yeay.
Jeg er egentlig mest fæn av litt eldre Bowie, men valgte allikevel å gå for denna låta fra 1999 i dag. David er jo definitivt en gammel helt, som fortjener sin plass. Det er ikke en lang og komplisert prosess som ligger bak valget, altså. Men jeg liker jeg godt den freakye videoen, det var nok det som var det endelige støtet.
Jeg lærte dessuten nylig at denne låta opprinnelig ble skrevet til dataspillet Omikron - The Nomad Soul. Det setter den liksom i en litt annen kontekst og gir den litt flere nivåer. Synes nå jeg.
Onsdag. Jeg sto opp med feil bein i dag, men det er i ferd med å gå seg til. Systemet er i ferd med å ta opp kaffen og frokosten. Jeg skal på jobbintervju i morgen. Det skumle andreintervjuet og jeg veksler mellom å tenke at det kommer til å gå supert og rett i dass. Jeg har fått en oppgave som skal løses, og regner med å bruke hele dagen i dag på det. Jeg skal begynne nå klokken ti. Frem til det skal jeg drodle ned dette, samle meg og som nevnt få koffeininnholdet i kroppen opp til working levels.
Gamle helter er jo temaet denne uka. Gamle helter og ukedager. Med en litt for stor dose blåhet strømmende gjennom kroppen ble ikke valget av låt så vanskelig. Det var det med høst og myke menn og gitarer igjen da. Jeg ække så komplisert, kanskje?!
Men... jeg klarte ikke helt å gi meg med den ene låta. Det er tid for bloggens første bonustrack. Tori vettu. Tori er alltid der med noen beskrivende/beroligende ord. Også fant jeg denna fine animasjonen av Wednesday. Da måtte den med. Det er aldri feil med litt Tori, sier nå jeg. Without further ado:
Temauka ruller videre. Det er tid for tirsdag, og etter litt frem og tilbake har jeg landet på å gå for Stones. Selvom jeg vel sånn egentlig er en Beatle. Eller. Jeg spiller kanskje på begge lag. Uansett er Ruby Tuesday en deilig låt, som fortjener å representere dag to av denne temauka.
Nå er jeg riktignok litt usikker på om det å representere tirsdag er et ærefullt oppdrag. Tirsdag er liksom ikke-dagen. Den som bare er der for å gjøre blåmandager litt ekstra lange, og sørge for at ventetida frem mot lille-lørdag virker som et år. Eller. Dagen som du plutselig bare får i gave, fordi du egentlig glemte at den eksisterer. Lunefulle tirsdag.
Denne tirsdagen er en ganske grå en. November er igang, klokka er stilt og de av oss som har hibernale tendenser kjenner på behovet for å ikke gå ut igjen før april melder sin ankomst. Da hjelper det med Mick i (ikke fullt så) tighte bukser og glinsende jakke. For ikke å snakke om Brian i irrgrønn silkeskjorte og bestemorhatt, spillende på en enorm blokkfløyte (?!) Hvis ikke det kurerer et snikende tungsinn gjør ingenting det :)
Jeg svinger igang temauka med denne klassikeren fra slutten av 1970-tallet. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke oppdaga Fleetwood Mac før jeg hørte en Tori Amos cover av Landslide en eller annen gang sånn på slutten av nittitallet. Da begynte jeg å sjekke ut Stevie Nicks og vips så fant jeg Fleetwood Mac. Det er jeg veldig glad for!
Jeg hadde jo hørt dem før, men hadde nok avfeid det som sånn dustete voksenmusikk jeg ikke ville høre på. Så dum kan man være. Nå har jeg derimot Fleetwood Mac i mitt hjerte og akter ikke å slippe dem med det første.
Jeg vil prøve noe nytt med denne bloggen: TEMAUKER!
Jeg fikk ideen i går kveld da jeg lå hjemme på sofaen og slappa av. Jeg begynte å fikle med en spilleliste med navnet The Week. Tanken var å samle åtte/ti låter om hver av ukedagene. Det er i ferd med å bli en ganske fin liste, og jeg kommer til å poste den som helhet på søndag.
For den første ideen avstedkom nemlig en ny: Hva med å plukke ut en låt hver dag denne uka og poste den i bloggen? Lurt! tenkte jeg. Gøy! tenkte jeg. Jeg surfer dessuten på en liten bølge av nostalgi, så denna uka får i så måte to temaer. Det blir en hyllest til gamle helter, og et ukedagtema.
FINT!
Jeg brygger på noen ideer om andre temauker også, men tar gjerne imot tips om noen der ute skulle ha et.
