Sia - You've Changed

Tid for mer Sia. Jeg har litt dilla om dagen. We Are Born har gått på repeat den siste drøye måneden. Det er et så forbanna bra album. Også disse videoene da? De er jo helt supre!

Jeg liker nye-Sia bedre enn jeg liker gamle-Sia. Det betyr ikke at jeg ikke liker gamle-Sia. Jeg føler på en måte vi har gått gjennom en litt lik prosess de siste fem/seks årene årene. Vi har liksom blitt litt mer rosa. Litt mindre sorte. Jeg liker den utviklingen.

We've changed. For the better :).

Jeg fikk mitt første møte med Sia da jeg sommeren 2006 så meg gjennom det som for meg fortsatt står frem som den beste tv-serien EVER: Six Feet Under. I løpet av få uker tråla jeg meg leende og gråtende gjennom samtlige fem sesonger. Det var en flukserende sommer. På alle vis.

For meg er et fotsatt min mest intense tv-opplevelse: når Claire setter seg i bilen. I siste episode. For å dra. Hun starter motoren, setter på en skive og triller sakte ut av oppkjørselen i det de første pianotonene av Breathe Me strømmer ut av høyttaleren. I det Nate forsvinner ut av sidespeilet har jeg tapt. Det er grinefestival! Vi snakker ikke sånn forsiktig hulking men full on snørrete, ristende og hjerteskjærende gråt.

Poster derfor følgende video med et par advarsler: total spoileralert for deg som ikke har sett serien men har tenkt å gjøre det. For dere som har sett den: bør sees i omgivelser som ikke vil reagere med redsel på reaksjonen beskrevet over.



Hulk. Hikst. Au.

Vel. Poenget var at det var mitt første møte med gamle-Sia. Triste-Sia. Vi var på nett den gang da. Jeg hørte MASSE på Color The Small One. Nå er jeg mer på nett med glade-Sia. Jeg er fornøyd med utviklingen. I oss begge.

Selvom jeg fortsatt knekker totalt sammen av den sesongavslutningen. Litt sort er det nok fortsatt igjen innimellom alt det rosa. Og det er egentlig fint.

Michael Jackson og Mike Tompkins - P.Y.T

Det er på tide med bloggåret 2011s første Michael. Og når vi først slår til, går vi for en dobbel-Mike. Først ut: Jackson. Sjefen sjæl. Jeg innrømmer gladelig at jeg er svak for både musikken og moovsa til kongen av pop, og dette er en av mine absolutte favorittlåter. P.Y.T er en av hitsinglende fra Thriller, som vel fortsatt er verdens mestselgende album. Eller har noen gått forbi? Uansett: det er et mesterverk av en skive. Har ikke klart å oppdrive en originalvideo, så det får bli med denne fanvideoen - klippet sammen av høydepunkter fra andre Michaelvideoer.

Jeg hørte på P.Y.T da jeg var yngre, men det slo meg vel faktisk ikke hvor fantastisk låta egentlig er før jeg hørte Mike Tompkins fabelaktige cover i sommer en gang. Vet at man kan si mye forskjellig om a-capellaversjoner generelt - og om Mike Tompkins spesielt - men jeg mener bestemt at man må ha et hjerte av stein og en rockefot i sement for ikke å bli glad av detta.

Så det så.

Og, som en liten teaser - jeg lukter på en ny temauke. Ble veldig fornøyd med den forrige, så det har tatt litt tid å gruble ut en ny. Men i letingen etter dagens Michaelvideo ble jeg ført inn på et YouTube-spor jeg ikke helt så komme, men fy faen - jeg fant gull. Så: gled dere :)

From all of me to all of you.

Gorillaz - Clint Eastwood

Det er på tide med en "gammel" klassiker. Herregud, den er ti år gammel.

Jeg nekter egentlig å gå med på det.

Men så slår det meg at det er mye som er ti år gammelt. For eksempel Nissene på låven.

TI ÅR! Det er lenge. Men det føles ikke sånn.

Krompen og Mettis gifta seg for ti år siden. Angrepet på World Trade Center var for ti år siden. Wikipedia ble lansert for ti år siden. Ompa til du dør kom ut for ti år siden.

Jeg gjentar: TI år. Fyttigrisen.

TI!

Raphael Saadiq - Let's Take A Walk

Jeg teller fortsatt ned til solverv jeg altså. Og drømmer om sommer. Om å rusle ute. I sola. Til parken. Eller stranda. Mmmm. Sommer.

"Let's take a walk."

Saadiq er en deilig blanding av new school og old school. Det liker jeg. Det høres så uskyldig og snilt og stuereint ut, også er teksten kjempegrisete. Sånne ting gjør meg glad. Skal ikke mere til.

"Girl my lips is what I need you to have."

Janelle Monáe - Many Moons

Håkkæi. Det er blåmandag på tirsdag i dag. Jeg er småuggen og trøtt. All snøen har regna vekk. Det er grått, vått og kjipt ute. Det som holder meg oppe er at det er kun åtte små dager til sola snur og vi er på vei mot vår og sommer igjen.

Sommer. Aaaaah.

Et av sommeren 2011s store musikkhøydepunkter var Janelle på Øya. Andre gang jeg ser henne der og det var så magisk at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Jeg hadde aldri hørt verken om eller på henne før hun entra scene sommeren 2008 med første akt av Metropolis suiten. Det var magi det som skjedde der. Siden den gang har Janelle sluppet de to siste delene av trilogien på albumet The ArchAndroid, og har du ikke hørt på det før, bør du gjøre det nå. Nå! sa jeg.

Jeg vil ha henne hit til Oslo for en helaften. ASAP. Hvem tar ansvar?! Hun er kanskje den kuleste i hele verden.

Så - med en drøm om sommer gir jeg dere Janelle. For andre gang på denne bloggen. Ikke for siste. Det kan jeg love.



Bildet er tatt på sommerens konsert og fotografen er ingen ringere enn kvinnen i mitt liv.

Róisín Murphy - You Know Me Better

Fredag! Fin fredag. I dag har jeg overlatt leiligheten min til noen andre. Jeg bor på bare et sted igjen. Det er veldig riktig. Nå kan jakten på nytt og større hus begynne for alvor. 2012 blir fint! Det vet jeg allerede.

Så - hva er vel bedre en litt real stemningsmusikk. Róisín Murphy. Henne liker vi. Jeg ble først kjent med henne gjennom Moloko en gang mot slutten av nittitallet tror jeg, og hun holder fortsatt stilen.

Det er en litt tvetydig video, men i dag får den meg i alle fall til å ville ha på meg pen kjole og rar hat mens jeg danser med meg selv. Eller noen andre. For den saks skyld.

Livet er fint!

Koop - I See A Different You

Fine Koop. Fine sangen. Fine videoen. Ække så mye mer å si egentlig. Jeg blir glad av detta jeg. Og det minner meg om sommer. Det passer fint. Bare 15 dager til sola snur nå.

Gasolin & Lone Kellermann - Se Venedig og Dø

Jeg har bursdag og ingenting sier fest som en kanakkas Lone som skråler om å bli tafset på gajolerne!

Go shorty - it's my birthday!

For litt bedre lyd, sjekk her!

Madonna - Sooner or Later

Hoppet fra gårsdagens uptempo Sia til dagens noget utradisjonelle Madonna virker muligens stort på noen av dere. Ikke at hoppene noensinne fordrer en forklaring. Min blogg, mine regler. Hehe.

Men, jeg følte altså på et lite behov for å forklare. Det er flere veier som tok meg hit. Den selvfølgelige veien er jo Madonna selv. Hun er en av mine store. Pikerommet var tapetsert med Madonnaplakater og jeg tror de tre proppfulle permene med utklipp, bilder og diverse info fortsatt står på loftet hos mamma et sted. Jeg må innrømme at jeg falt av Madonnatoget sånn ca i 2003 da hun ga ut "American Life". Mista meg litt der gitt. Men sånn i ettertid har jeg jo innsett at både "Confessions On A Dance Floor" og "Hard Candy" er ganske kule skiver, så helt mista hun meg ikke.

Men - det er alstå ikke noe som kommer opp på nivået skivene fra åtti- og nittitallet holder. "Like A Prayer" er min ubestridte favoritt, men på en kanskje litt uventet andreplass kommer albumet dagens låt er hentet fra, nemlig "I'm Breathless". Det er et slags utvidet soundtrack fra den glemte perlen av en film "Dick Tracy" , som jeg ble minnet på her om kvelden da den gikk på TV. Madonna i rollen som Breathless Mahoney gjorde uslettelig inntrykk på et såkalt annerledes ungpikehjerte, og når jeg ser denne scenen i dag kan jeg jo forstå hvorfor.



"Sooner or Later" sørget for at Madonna (eller strengt tatt Stephen Sondheim - som har skrevet låta) vant en Oscar for Best Original Song i 1990, og det er fra nettopp Oscarshowet tidlig i 1991 videoklippet over er hentet.

Den andre veien som tok meg hit var faktisk Sia. Siste låta på albumet gårsdagens låt var hentet fra ("We Are Born") er nemlig en coverversjon av nettopp Madonnas "Oh Father".

Sia - Clap Your Hands

Okay. Det er et år siden sist. Nesten.

Blogging er basert på engasjement, det er det ingen tvil om. Men ikke ene og alene. Tid tilgjengelig, formidlingslyst, og når det gjelder akkurat denne bloggen - jevnlig konsumpsjon av ny musikk, er også nødvendige ingredienser. Det har stått litt stille på den fronten det siste året. Mest fordi det har skjedd så mye fint på andre fronter.

<3

Men jeg kjenner min indre blogger er klar for en ny runde. Så vel. Vi kjører igang og ser hva som skjer.

Clap your hands!