Cee Lo Green - Bright Lights Bigger City

Det ble en bråstopp for blogging her før jul. Det skjedde plutselig så mye på en gang. Litt mye dynamikk på slutten av jordingens og dynamikkens år, kan du si. Men nå roer det seg sakte men sikkert. Tror jeg. Siste dag i gammel jobb i dag. Nest siste dag i året som helhet. Jeg er egentlig klar for å legge det bak meg. Det har vært et bra år - det er ikke det - men nå er jeg klar for 2011 og noe nytt.

2011 tegner til å bli et flott år. Spennende. Innholdsrikt. Uavklart. Det passer meg nå.

Og jeg tenkte det var passende å forlate 2010 med litt skikkelig bling. Det fikser Cee Lo Green. Og er det bare meg, eller er melodilinja i refrenget en sample av Robbie Williams' Millenium? Jeg hører i alle fall det, og det er jo passende. Sånn dagen før nyttårsaften.

So I guess I’ll have to wait and see
But I’m just gonna let something brand new happen to me

Godt Nytt År.

Vi sees der!

Ani DiFranco - Hypnotized

Denne uka bare skjedde. Uten at jeg helt har fått den med meg. Det har skjedd mye. Store ting som setter både liv og hverdag i perspektiv. Jeg er litt frynsete i kantene, full av tanker og følelser og de små uviktige tinga er plutselig så inderlig store.

Det er vanskelig å finne et soundtrack som er representativt for uka som har gått. Den har nemlig vært all over the place. Høyt oppe. Langt nede. Veldig fin. Ufattelig trist. Jeg har gått litt på autopilot. Vært hypnotisert. Derav låtvalget. Sånn rent bortsett fra at det er en utrolig fin låt da. Og jeg har ikke posta noe Ani i bloggen tidligere.

Det er på tide. Faktisk på overtid.

Pathos. Akkurat nok til å holde meg hypnotisert. Deg også?

Goldfrapp - Ooh La La

Etter dager som ikke helt fungerer kommer det som regel heldigvis dager som fungerer veldig godt. Dagen i dag er intet unntak. Det er fredag, vintersola er ekstra skarp, jeg har fått veldig god kaffe og det gjør ikke noe at jeg ligger litt bakpå i forhold til hva jeg BURDE ha gjort på jobb denna uka. For jeg bare smiler. Tingene som var vanskelige i går, er helt doable i dag. Om noen timer er det helg. Den første på lenge uten nevneverdig store planer. Bare hygg og kos!

Jeg føler litt for å danse. Hoppe. Vrikke. Ooh La La-e. Ta på meg slengbukser i silke, spille på keyboardgitaren min og ri på en paljetthest. Jeg mener - en paljetthest?! Hvordan går det an å IKKE bli glad av det?!? Da er du hard!

Switch me on!
Turn me up!

Regina Spektor - Eet

Edit: Ser at den opprinnelig posta videoen er borte fordi de har fjernet mulighetene for innbygging. Klikk her for å se den.

Det er på tide med en av mine andre store favoritter. Regina. Det var vakre Ronja som en gang i 2004 stakk Soviet Kitch i hånda på meg og sa: HØR! Det har jeg gjort siden. Det var en umiddelbar forelskelse, som etterhvert har gått over i en mer varig og dyp kjærlighet. Ja. Det er faktisk så klissete og klisjéfylt. Regina og jeg har gått gjennom både det ene og det andre sammen siden det.

I dag er jeg litt ettertenksom. Trøtt. Lengter tilbake under dyna og får ikke helt gjort det jeg føler jeg bør gjøre. Eet passer da. For meg handler den om når ting går sånn akkurat litt for mye på tverke. De dagene du ikke helt klarer selv de enkleste ting. Uten en åpenbar grunn. Ting bare virker ikke som de skal. Mhm. Sånn er det i dag.

It's like forgetting the words to your favorite song
You can't believe it
You were always singing along
It was so easy and the words so sweet
You can't remember
You try to feel the beat

Röyksopp featuring Karin Dreijer - This Must Be It

Det begynner jo å bli en stund siden Junior kom ut, men jeg hører fortsatt mye på det. Det har til og med blitt etterfulgt av Senior, men sistnevnte har ikke slått an like godt hos denna altså. Jeg har riktignok ikke hørt så mye på det som førstnevnte, så det er mulig det bare må vokse litt til. Men det er også mulig at det bare rett og slett er dårligere.

For Junior er virkelig et solig stykke håndtverk! Det er et album spekket med hits, og det kler også å bli spilt på høyt volum i lukkede headphones. Også har jo Röyksopp fått med seg så mange deilige gjesteartister på det albumet. Jeg mener: Robyn. Anneli. Lykke Li. Karin. Det er jo oppskrift på suksess. Albumet blir ikke glemt så lett da. Ikke av meg i alle fall.

Såvidt jeg veit finnes det ikke en offisiell video for denna låta, men jeg liker denne hjemmemekka versjonen her veldig godt.

Gå ut! Få med deg en liten time av sollyset, pust inn den kalde vinterlufte og hør på Junior. Det er mitt tips for dagen.

Bob Dylan (++) - You Belong To Me

Jepp. Vi snakker samme låt i mange versjoner igjen. Jeg begynner med min personlige favoritt - nemlig Bob Dylans versjon som - jeg væffal - ble kjent med via soundtracket til Natural Born Killers. Passende nok fant jeg også denne lille videoen klippet sammen av scener fra nettopp den filmen. Men det er altså låta og ikke videoen som er i sentrum her.

Låta ble - såvidt meg bekjent - skrevet tidlig på 1950-tallet og ble i åra som fulgte spilt inn i mange versjoner, så jeg har i alle fall ikke helt grepet på hva som er originalt og ikke. Det jeg derimot er sikker på er at det er en aldeles deilig låt, som kan spilles om og om igjen.

Så - jeg har rett og slett bare valgt ut noen av mine favoritter.

Kos dere. Det gjør væffal jeg.

Björk / Robyn - Hyperballad

Vinter.

Jeg er ikke så glad i vinter.

Det er mørkt og kaldt og jeg trenger lys men vil egentlig bare være inne. Det er ikke samsvar liksom. Men en ting blir diggere om vinteren: pompøs og storstått musikk på lukkede headphones. Et lite musikalsk hi. Strykere. Slagverk. Suggerende rytmer. Alt blir tyngre og mektigere og flottere.

Hyperballad er en sånn låt, og jeg presenterer den her i to fabelaktige liveversjoner. En av opphavskvinnen Björk og deretter i en flott coverversjon fremført av 2010s store musikalske crush: Robyn. Sistnevnte fremført med Björk selv på første rad i publikum. Det er barskt gjort!

De er begge helt magiske å ha på høyt volum mens man busser seg gjennom et snødekt vinterlandskap og tidvis får den lave sola rett i øynene.

Da er ikke vinteren så ille allikevel.



PS: Shoutout to Beate Iversen for å ha tipsa meg om denne coverversjonen, altså. TAKK!

PJ Harvey, Tori Amos, Björk & Massive Attack - Silent By The Water All These Years

It's mash-up time!

Hør så deilig, da!

Emiliana Torrini - Jungle Drum

Jada. Det er et tema gående her. Stay with me! Dere tåler såpass.

Som jeg sa i går; heldigvis er det skrevet mange sanger om forelskelse og kjærlighet. For ikke å snakke om sanger om at kjærlighet er mer enn forelskelse - shoutout to my boy Gaute Ormåsen! La meg presisere - mange GODE sanger om kjærlighet og forelskelse. Jungle Drum er en av dem. Det er en sang (og en video) som gjør deg hoppende glad selv når du ikke er spesielt forelska. Effekten når man faktisk ER det er derfor tidoblet.

Rungkatungtungrakatukatunktung!

FNIIIIIIS!

Bonuspost: Marilyn Monroe - Happy Birthday Mr President

Jeg blir trossalt tretti år i dag.!

Det har jeg gleda meg til lenge, så jeg akter å gjøre litt stas på meg selv! Marilyn er stas, så jeg velger henne. Dessuten føler jeg meg ganske som Mr President i dag. Hurra!

The Source & Candi Staton - You've Got The Love

Det var det med å være rosa og trummende og alt. Det påvirker uten tvil livets lille lydspor. Det er mye love in the air. Det er jammen heldig at det er skrevet så mange sanger om akkurat det da, så det ikke trenger å bli kjedelig mener jeg.

Denna handler om hvem som har den. The love altså. Candi har den. Det kan etableres. Det samme har du. Åpenbart. Ja. Du veit hvem du er <3.


Og... dere veit jo at jeg elsker coverversjoner. Dessuten er jeg in a Florence kinda mood om dagen. Jeg kommer ikke utenom hennes versjon. Den er nemlig nesten minst like fin som originalen. Og det er så mye love at jeg føler jeg ikke går overboard med å kjøre dem begge. Nemlig.

Florence & The Machine - Drumming Song

Jeg er ganske rosa om dagen. Det er spennende, skummelt, trygt, nydelig, skremmende, fabelaktig, deilig og ca tusen andre ting. Altoppslukende og overgripende er vel ikke urimelig å hevde. Så jeg lener meg på Florence og lar henne ta seg av å beskrive det hele ytterligere. Også for en strålende video da!

Det trommer. I hodet, hjertet og egentlig hele kroppen.

There's a drumming noise inside my head
That starts when you're around
I swear that you could hear it
It makes such an all mighty sound

There's a drumming noise inside my head
That throws me to the ground
I swear that you should hear it
It makes such an all mighty sound

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

I ran to a tower where the church bells chimed
I hoped that they would clear my mind
They left a ringing in my ear
But that drum's still beating loud and clear

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

As I move my feet towards your body
I can hear this beat it fills my head up
And gets louder and louder
It fills my head up and gets louder and louder

I run to the river and dive straight in
I pray that the water will drown out the din
But as the water fills my mouth
It couldn't wash the echoes out
But as the water fills my mouth
It couldn't wash the echoes out

I swallow the sound and it swallows me whole
Till there's nothing left inside my soul
As empty as that beating drum
But the sound has just begun

As I move my feet towards your body
I can hear this beat it fills my head up
And gets louder and louder
It fills my head up and gets louder and louder

There's a drumming noise inside my head
That starts when you're around
I swear that you could hear it
It makes such an all mighty sound

There's a drumming noise inside my head
That starts when you're around
I swear that you could hear it
It makes such an all mighty sound

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

Louder than sirens
Louder than bells
Sweeter than heaven
And hotter than hell

As I move my feet towards your body
I can hear this beat it fills my head up
And gets louder and louder
It fills my head up and gets louder and louder

Robyn - Time Machine

Robyn har sluppet siste del av Body Talk trilogien, og er fabulous som alltid. Jeg ELSKER Robyn, og har hørt på denne låta sikkert tolv ganger i dag allerede! Del tre er den korteste delen, men så er også alle de fem låtene spektakulære. Synes nå jeg. DEILIG!

Har du ikke hørt på de to andre delene heller iser du - vel det MÅ du! De finner du her og her.

Det er ikke mer man trenger å si!

FREDAG!

Shiny Toy Guns - Don't Cry Out

Det slo meg for et par uker siden: hva skjedde egentlig med Shiny Toy Guns? Forsvant de, eller var det bare jeg som sluttet å følge med? Jeg hadde i alle fall verken tenkt på eller hørt på dem på en god stund. Jeg hadde total hangup på Don't Cry Out høsten 2006 / våren 2007 men så har jeg helt glemt dem. Frem til jeg begynte å flikke på The Week-spillelista for noen uker siden og kom på Rainy Monday. Så har de vel surra og gått bak i hodet da tenker jeg, for i dag våknet jeg med Don't Cry Out på hjernen.

Et lite googlesearch viser at Shiny Toy Guns i alle høyeste grad still er up and running. Såvidt jeg kan se har de kommet med minst tre nye album siden We Are Pilots, som jeg altså hørte mye på for noen år siden så jeg har tydeligvis litt catching up to do. Det akter jeg å ta meg av i ukene som kommer. Shiny Toy Guns er nemlig ganske stas. Også for et flott bandnavn da. Jeg liker. Godt!

Mulig det kommer mer Shiny Toy Guns fremover med andre ord. Men enn så lenge holder jeg meg til den gamle kjærligheten: Don't Cry Out.

The Magic Numbers - Forever Lost

Vel har jeg et køntrihjerte, men jeg har nok en indiesjel. Tror jeg. I dag er det væffal de supersøte indiesøsknene i The Magic Numbers som har tatt bolig i kroppen min.

Bandet består altså av søskenparene Romeo & Michelle og Sean & Angela og ble på et tidspunkt (hvis jeg ikke husker helt feil) kåret til verdens styggeste band, noe jeg virkelig ikke kan forstå. And either way - det er i all hovedsak musikken denne bloggen omhandler, og der leverer de virkelig.

Denne låta får meg til å tenke på vår. På trær som blir grønne etter vinteren, og de første hestehovene. Sukk. Det er fine ting å tenke på på en dag som denne. November: GO AWAY!

Imelda May - Mayhem

Det er tid for litt mer rockabilly/psyhobilly. Det lille Nekromantix-innslaget på lørdag holdt ikke. Jeg trenger litt Imelda May. Både fordi det er deilig pickmeupmusikk i en ellers så mørk og kald november, og fordi Imelda er en fryd for både øre og øyne.

Imelda slapp sitt andrealbum Mayhem nå i oktober, og jeg var så heldig å få med meg en liten minikonsert i forbindelse med Universal Norway sin høstlanseringsfest. Denna dama sparker rumpe altså. Jeg håper vi får se henne tilbake i Norge for en helaften om ikke så altfor lang tid!

Jeg har jo en softspot for irsk, og når den kommer i denne innpakningen er jeg solgt altså. Miaow!

Mayhem føles dessuten som en passende tittel for disse dagene. Det er mye som skjer. Kanskje først og fremst inni og ikke utenpå. Skuldrene er litt høyere og stivere enn vanlig. Jeg er enn så lenge uten jobb når 2011 melder sin ankomst, og det er jo en suboptimal situasjon. Jeg har trua på at det ordner seg, men at det stresser meg ganske mye er ikke til å skyve under en stol.

So, I give you: Mayhem. Enjoy!

WhoMadeWho - Keep Me In My Plane

På lørdag var jeg på konsert på Lille Vega. Hovedattraksjonen var !!! (Chk Chk Chk), men for meg var jammen den store oppdagelsen bandet som varma opp. Nemlig danske WhoMadeWho. Fabelaktig! Jeg visste fint lite om dette deilige tremannsbændet frem til ca to timer før konserten. Da YouTuba jeg dem, og tenkte: nice, dette kan bli gøy! Men det var virkelig på scenen dissa gutta var i sitt ess altså.

Et strålende liveband!

De spilte visst i Oslo for ca et år siden. På Blå. Men da visste jo ikke jeg om dem. Hvem tar ansvar og får dem tilbake?! Helst ASAP!

Nekromantix - Gargoyles Over Copenhagen

Jeg skriver dette mens toget ruller sakte, og ikke spesielt sikkert i retning København. Det har nå stoppet fire ganger, og siste beskjed var at vi skal rygge tilbake til forrige stasjon for å bytte togsett der. Jadda. Men uansett. Ny etappe er igang.

Jeg skal være i København til mandag morgen. Planene er å hygge, traske, spise og drikke. Alt med fabelaktig selskap av fineste. Selv ikke en dustete togforsinkelse kan få meg til å miste humøret. Jeg bare smiler.

Men jeg er trøtt. Og har ikke kaffe. Jeg må ha hjelp til å våkne og da funker det bra med Nekromantix. Nekromantix som synger OM København.

Midt i prikk!

Spice Girls - Say You'll Be There

Skandinaviaturné etappe to: danskebåten fra Göteborg til Fredrikshavn. Buss Fredrikshavn til Aalborg. Aalborg med resten av Spice Girls. Øl, god mat, Besserwisser, hygge og mimre. Flott! I morgen går turen til København.

Kjærlighet fra tante reisende Marte/ Ginger-Spice/ Trixie Firecracker :)

Håkan Hellström - Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg

Jeg er as I write this på vei til nettopp Göteborg. Jeg er snart i mitt kjære hjemfylke og nærmer meg stadig svenskegrensa her jeg sitter behagelig tilbakelent i bus4you sine fantastiske seter. For å poste denne bloggen benytter jeg meg av det kostnadsfrie trådløse nettverket de tilbyr på alle sine bussruter. Altså. Det er bussturer. Også er det bussturer. bus4you tilbyr det siste. Jeg kunne tatt buss hvorsomhelst hvis det bestandig var så billig og behagelig som dette! Heia bus4you! Vel. Nok reklame.

Göteborg blir første stopp på en aldri så liten Skandinaviaturné jeg skal gjennomføre over de neste dagene. I morgen båter jeg meg videre over i Danmark, nærmere bestemt til Fredrikshavn. Deretter følger tog til Aalborg for å treffe mine kjære Kenyadansker CC, Helene og Maria. Mimring, god mat og øl, før jeg på lørdag tar toget til København og to rolige og antageligvis ganske romantiske dager med verdens fineste jente.

Jeg er et eneste stort smil.

Da er det fint med Håkan. Og ekstra fint med Håkan som synger om Göteborg. Og som en bonus gjør han det i singlet. På et tak. Og det er sommer. Håkan er kjekk og sommer er fint.

Jeg smiler enda mer!

Gorillaz - Superfast Jellyfish

Perfekt sittedanselåt. Perfekt låt egentlig! Gorillaz i mitt hjerte. Takk til Beate Iversen for å introdusere meg for denne låta, og til Ane Emilie Sangnes for å minne meg på den igjen!

Hurra for onsdag!

Dixie Chicks - Cowboy Take Me Away

Tirsdag. Høst. November. Mørke og kulde. Urk! Lengselen etter sommer, sol, lange dager og lys. Eller i minste fall tilbake til den varme senga med den myke dyna.

Take me away. Det er vel essensen.

Personlig ville jeg satt mer pris på en cowgirl enn en cowboy, men det er små detaljer i en stor sammenheng. Jeg har vist mitt køntrihjerte i et par tidligere innlegg også. Det er på tide å ta det frem igjen. Denne gangen viser det seg i form av en Dixie Chicks-klassiker, nemlig låta Cowboy, Take Me Away fra skiva Fly som kom ut i 1999. Her presentert i en liveutgave fra 2002.

Den gang da var Texanske Dixie Chiks de mestselgende køntriartistene i USA. Det var de også i 2003, helt frem til vokalist Natalie Maines åpna kjeften på en konsert i London. Dette var en drøy uke før USA invaderte Irak og Bush var veldig poppis hjemme i junaiten. Maines var imidlertid ikke så imponert og uttalte følgende fra scena: "We don't want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas".

Det er vel unødvendig å måtte fortelle at uttalelsen fikk en mildt sagt blandet mottagelse.

I månedene som fulgte valgte køntrifæns å brenne bål bestående av Dixie Chicks skiver, artikler og merch. De boikottet konserter, platesalget stupte og Maines mottok opptil flere drapstrusler. Trioen ble beskyldt for å være upatriotiske og frekke og vips så var de ikke køntristjerner lenger. I verden generelt fikk jentene imidlertid en oppsving. Mennesker i stadig nye land fikk opp øynene for bandet, som frem til da i all hovedsak hadde satset på det amerikanske markedet.

For meg var det i alle fall nok en god grunn til å elske dem. Sånn egentlig er banjo, fiolin og bottleneck nok for å ha meg på kroken. Da er jeg villig til å ikke henge meg (for mye) opp i politiske standpunkter. Men, det er klart: Dixie Chick ble helter i min verden på grunn av nettopp de uttalelsene, så noe har det jo å si. Det politiske klimaet i USA har jo endra seg litt siden 2003, og Dixiene sees ikke lenger som forrædere. I alle fall ikke i like stor grad. Men at det å uttale seg mot makta førte til at de misten mange, men fikk noen nye - og lang mer trofaste - fans synes veldig tydelig.

Men nok om det. I dag trekker jeg dem altså først og fremst frem for å illustrere et ønske om å bli røvet vekk. Mmmm.

Fats Domino - Blue Monday

Jepp. Ferdig Snakka!

Janelle Monáe - Tightrope

Det er freddan og det rykker i dansefoten enda klokka knapt har passert halv ti om morran! Jeg holder meg stortsett til stoldansing, rekedans og en jenka i ny og ne. MEN - hadde jeg kunnet danse som de vakre menneskene i denne videoen hadde jeg ikke gjort annet. FY FAEN ASS - jeg tror dette uten tvil er 2010s feteste video! Outfits, mooves, låt! Ja, alt egentlig. Detta blir man glad av!

Jeg oppdaget Janelle på Øya i 2008, og det er til dags dato en av mine beste konsertopplevelser. Dama er aldeles fabelaktig live. KonseptEPen Metropolis: The Chase Suite (som frem til da bare hadde vært tilgjengelig på nett) kom ut samme år, og ble nærmest hørt istykker i løpet av den høsten. Jeg har forstått det sånn at den opprinnelige planen var å gi ut tre suiter til ganske umiddelbart, men siden Janelle skifta plateselskap ble planene utsatt.

I 2010 kom imidlertid det som vel kan kalles debutalbumet, nemlig The ArachAndroid - et strålende album! The ArachAndroid kan sees som en sammenslåing av de to neste suitene i Metropolis-serien. Monáes alter ego, androiden Cindi Mayweather, er i hovedfokus i alle disse utgivelsene og det er ofte også denne personaen Janelle ikler seg på scenen. I The Chase Suite lærer vi om hvordan Cindi blir dømt til destruksjon fordi hun har forelsket seg i et menneske, og vi følger henne på flukten gjennom Metropolis. Planen for The ArachAndroid, er visst å lage videoer til alle låtene, som tilsammen skal fortelle historien om hvordan Cindi blir en slags messiasfigur for innbyggerene i Metropolis. Monáe har til og med ymtet frempå om at det skal bli tegneserie av herligheten. Det hjerter jeg, kjenner jeg!

Vel. Fredag. Dansefot. Deiligheter! Now let me see you do the tightrope :D

Hello Saferide - I wonder Who Is Like This One

Vi holder oss tydelig i Sverige. Men bytter litt sjanger.

Dette er nok en av de aller, aller, aller, aller fineste sangene i hele verden. Annika Norlin er mester på bittersøtehet og tristesse. Teksten på denne låta får meg til å smile og gråte samtidig, og det er helt nydelig. Så komplisert, men så enkel. Så fin, men så trist.

For de av dere som ikke vet det, så er Annika kvinnen bak både Hello Saferide og Säkert! og definitivt en av mine favorittartister gjennom de siste åra. Jeg nevnte henne såvidt i tirsdagens post om Markus Krunegård, og de siste dagene har jeg hørt mye på Annika. Høsten kler nemlig henne ganske godt også.

Det er altså teksten som er det store sellpointet i denna låta. Javisst er det er vakker melodi også, men teksten; det er pur kunst! Så jeg gjengir den i sin helhet jeg. For dere som ikke er så tekstsentrerte i deres musikkonsum.

People are like songs, it's true
Some seem dull at first but then they grow on you
Me, I'm like Can't Get You Out Of My Head
Annoying at times but I make you wanna dance

And you are the only one I've met who's God Only Knows
I liked you the first time I met you,
and it grows and grows and grows

People are like songs, I swear
Some found you as a child and still they're always there
A boy I once knew was Anarchy In The UK
Burned out too quickly but in such a beautiful way

And you are the only one I've met who's God Only Knows
Such a well thought out plan but with harmonies that flow

People are like songs, I've been told
Some claim your ears but you never hear a story unfold
Old Radio Gaga or Your High School Friends
Remind you of things when you were someone else

And God Only Knows and you paired up as two
As the turn of the seasons you come and go
I can never claim control of either of you
You're too sweet to be just mine alone
And I try to stay humble over the fact that
Sometimes when the time is right you will pass my door
The crescendo comes and

And God Only Knows, and you have the one sad similarity
That every time it's over I want to press play again
But the only difference appears to be
I can force it on one of you and on the other I can't

SUKK!

NB!: Säkert! kommer til Oslo til våren. 10. mars er dagen. Blå er stedet.

Og sånn for referansens skyld. Og egentlig bare fordi det også er en finfin sang:

Salem Al Fakir - Keep On Walking

Det blir tydeligvis en dag til med fine svenske menn. I dag er det Salem sin tur. Salem dukka opp på min radar i 2009 med låta Astronaut fra skiva med samme navn. Men han vant for alvor mitt hjerte da han stilte opp i Melodifestivalen nå i år, med nettopp låta Keep On Walking.

Dere som kjenner meg veit at jeg har en stor og egentlig ikke særlig guilty pleasure i nettopp Grand Prix. Det er et av livets lyspunkt. Det gjør meg glad og fjollete og jeg elsker det. Salem er dog på ingen måte en typisk Grand Prix artist, hvis noe slikt finnes. Salem lager reinspikka og superfin pop, også har han etter min mening en utrolig deilig stemme. Jeg blir mjuk av ham, rett og slett.

Keep On Walking var et av de såkalte jokerbidragene i årets Melodifestival, og Salem tok seg rett til den svenske finalen, hvor han landet på en andreplass. Salem var juryfavoritt og lå lenge an til å vinne, men ble slått av Anna Bergendahl på målstreken. Dette førte til ganske store debatter i Sverige, da mange mente at den svenske befolkningen valgte søte, blonde og helsvenske Anna over halvt syriske Salem. Jeg mener også at Salem burde vunnet i Sverige, fordi hans låt var SUVERENT mye bedre - og jegtror men hånden på hjertet at han lett kunne gått hen og vunnet hele Eurovision 2010.

Men. Det er kanskje like greit han ikke gjorde det?

Og btw: han spiller på Parkteatret den 25. november. Jeg kommer nok definitivt til å ta turen.

Markus Krunegård - Jag Är En Vampyr

Første gang jeg hørte (om) Markus Krunegård var da han sang sammen med Annika Norlin i låten Det Kommer Bara Leda Till Ngt Ondt på skiva Säkert! i 2007. Men så glemte jeg han liksom, og da debutskiva hans Markusevangeliet kom i 2008 gikk det meg hus forbi. Men så kom høsten 2009 og noen sa: hør på denna! Det gjorde jeg, og ble helt forelska. Markusevangeliet gikk i loop, og jeg leita fram Säkert! igjen også. Og jammen kom ikke Markus med hele to ny skiver da også; både Lev Som En Gris Dö Som En Hund og Prinsen Av Peking.

Det ble mye Markus den høsten rett og slett. Det passa.

Så ble det vinter og vår og sommer. Markus ble glemt igjen.

Men nå er det høst og han er tilbake. Høsten kler Markus. Jag Är En Vampyr blir en ekstra bra låt når man spiller den på litt for høyt volum på et godt, lukket headset mens man vasser gjennom knitrende høstløv i det sola er i ferd med å gå ned. Prøv det. Jeg lover du kommer til å smile. Kanskje litt skeivt og vemodig, men smile det kommer du til å gjøre!

Høsten gjør meg gjerne litt ekstra tankefull, melankolsk og takknemlig. Det er en sånn fin, men litt ettertenksom dag i dag, og jeg kjenner at Markus setter ord på akkurat det jeg tenker når han i låta Ibland Gör Man Rätt, Ibland Gör Man Fel konkluderer med følgende frasering: Och jag skattar mig lycklig som körde fel, nu när jag vet hur rätt det blev!

WORD, MARKUS!

Kylie Minogue / New Order - Can't Get Blue Monday Out Of My Head

Mash-ups!

Jeg elsker mash-ups kanskje like mye som jeg elsker gode coverversjoner. Denna her har surra og gått ganske jevnlig de siste ukene, og observante lesere vil kunne kommentere at den også er å finne på spillelista The Week. Det stemmer. Men den fortjener også en egen post, synes jeg.

Jeg liker nemlig både Kylie og New Order ganske godt, og sammen er de skikkelig dynamitt. Alt som e godt, e godt ilag. Det pleide min tidligere svigermor å si. Tidvis hadde hun rett. Tidvis ikke. Men angående denna mash-upen er det en korrekt karakteristikk.

Også kler den denne mandagen. Ikke at det er en blåmandag. For det er det ikke. Tvert imot! Men den passer allikevel. Sånn er det bare.

Og når vi først er inne på Kylie, føler jeg behover for å poste denne bonusvideoen. Jeg så denne videoen for første gang for noen uker siden, og jeg jobber fortsatt med å wrap my head rundt hvor mye arbeid som ligger bak. Den er laget av Michel Gondry, som jo har laget mange av mine favorittmusikkvideoer, men denne var altså et nytt (og flott) bekjentskap. Se den og bli amazed! Det ble væffal jeg.

Johnny Cash - Sunday Morning Comming Down

Temauke

En aldri så liten Johnny - og uka er komplett!

Jeg har kost meg stort med detta, og i tillegg til låtene jeg har posta her har jeg gravd fram en gjeng andre godlåter også, og er proud to present spillelista The Week. Her snakker vi ikke bare gamle helter, altså. Men en god samling låter om alle de sju dagene. Den går selvfølgelig an å kjøre på shuffle, men jeg anbefaler jo selvfølgelig å høre seg gjennom uka kronologisk.

Neste uke tror jeg blir en vanlig uke, men uka deretter er det mulig det blir tema igjen. Men hvilket? Det er det som blir det store spørsmålet.

Tom Waits - The Heart Of Saturday Night

Temauke

En temauke om gamle helter og ukedager er ikke komplett uten denne låta. Derom er ingen tvil. Tom er jo kanskje den største helten. En av de største væffal. Og lørdagslåter finnes det ganske mange av altså. Jeg skjønner jo hvorfor man foretrekker å skrive om den fremfor tirsdag. Eller torsdag.

Lørdag er en fin dag. Og Tom er en fin mann.

Sånn. Det er all begrunnelsen dere får for dagens låtvalg. Den klarer fint å stå på egne bein.

(...også så SKAMMELIG kjekk da vettu...)

The Specials/Nouvelle Vague - Friday Night, Saturday Morning

Temauke

Det er fredag igjen. Jeg tror kanskje fredag er den ukedagen det er skrevet flest låter om. Det er jo en god dag, så jeg kan se hvorfor. I dag går jeg for flere versjoner av samma låt igjen. Fordi jeg, som dere har forstått by now, liker det konseptet veldig godt!

Jeg har kost meg ekstra med dette temaukekonseptet og vil gjøre det mer. Denne uka nærmer seg riktignok slutten så jeg må komme opp med et nytt tema. Jeg har noen liggende til marinerin, så får vi se hva jeg ender opp med. Men nå altså: fredagsedition av gamlehelterogukedager. Snurr skiver.

Sånn. Det var to versjoner av originalen. En av noe nyere dato. En gammal. En live. En fra studio. En med råtten videokvalitet. En med ganske god. Noe for enhver smak altså.

Og her kommer coverversjonen som, uansett hvor lite stuereint det er å innrømme, nok er min personlige favoritt. Væffal akkurat denne fredagen. Yeay.

David Bowie - Thursday's Child

Temauke

Jeg er egentlig mest fæn av litt eldre Bowie, men valgte allikevel å gå for denna låta fra 1999 i dag. David er jo definitivt en gammel helt, som fortjener sin plass. Det er ikke en lang og komplisert prosess som ligger bak valget, altså. Men jeg liker jeg godt den freakye videoen, det var nok det som var det endelige støtet.

Jeg lærte dessuten nylig at denne låta opprinnelig ble skrevet til dataspillet Omikron - The Nomad Soul. Det setter den liksom i en litt annen kontekst og gir den litt flere nivåer. Synes nå jeg.

Simon&Garfunkel - Wednesday Morning 3am

Temauke

Onsdag. Jeg sto opp med feil bein i dag, men det er i ferd med å gå seg til. Systemet er i ferd med å ta opp kaffen og frokosten. Jeg skal på jobbintervju i morgen. Det skumle andreintervjuet og jeg veksler mellom å tenke at det kommer til å gå supert og rett i dass. Jeg har fått en oppgave som skal løses, og regner med å bruke hele dagen i dag på det. Jeg skal begynne nå klokken ti. Frem til det skal jeg drodle ned dette, samle meg og som nevnt få koffeininnholdet i kroppen opp til working levels.

Gamle helter er jo temaet denne uka. Gamle helter og ukedager. Med en litt for stor dose blåhet strømmende gjennom kroppen ble ikke valget av låt så vanskelig. Det var det med høst og myke menn og gitarer igjen da. Jeg ække så komplisert, kanskje?!

Men... jeg klarte ikke helt å gi meg med den ene låta. Det er tid for bloggens første bonustrack. Tori vettu. Tori er alltid der med noen beskrivende/beroligende ord. Også fant jeg denna fine animasjonen av Wednesday. Da måtte den med. Det er aldri feil med litt Tori, sier nå jeg. Without further ado:

Bonus Track: Tori Amos - Wednesday

The Rolling Stones - Ruby Tuesday

Temauke

Temauka ruller videre. Det er tid for tirsdag, og etter litt frem og tilbake har jeg landet på å gå for Stones. Selvom jeg vel sånn egentlig er en Beatle. Eller. Jeg spiller kanskje på begge lag. Uansett er Ruby Tuesday en deilig låt, som fortjener å representere dag to av denne temauka.

Nå er jeg riktignok litt usikker på om det å representere tirsdag er et ærefullt oppdrag. Tirsdag er liksom ikke-dagen. Den som bare er der for å gjøre blåmandager litt ekstra lange, og sørge for at ventetida frem mot lille-lørdag virker som et år. Eller. Dagen som du plutselig bare får i gave, fordi du egentlig glemte at den eksisterer. Lunefulle tirsdag.

Denne tirsdagen er en ganske grå en. November er igang, klokka er stilt og de av oss som har hibernale tendenser kjenner på behovet for å ikke gå ut igjen før april melder sin ankomst. Da hjelper det med Mick i (ikke fullt så) tighte bukser og glinsende jakke. For ikke å snakke om Brian i irrgrønn silkeskjorte og bestemorhatt, spillende på en enorm blokkfløyte (?!) Hvis ikke det kurerer et snikende tungsinn gjør ingenting det :)

Fleetwood Mac - Monday Morning

Temauke

Jeg svinger igang temauka med denne klassikeren fra slutten av 1970-tallet. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke oppdaga Fleetwood Mac før jeg hørte en Tori Amos cover av Landslide en eller annen gang sånn på slutten av nittitallet. Da begynte jeg å sjekke ut Stevie Nicks og vips så fant jeg Fleetwood Mac. Det er jeg veldig glad for!

Jeg hadde jo hørt dem før, men hadde nok avfeid det som sånn dustete voksenmusikk jeg ikke ville høre på. Så dum kan man være. Nå har jeg derimot Fleetwood Mac i mitt hjerte og akter ikke å slippe dem med det første.

Introducing : temauker

Jeg vil prøve noe nytt med denne bloggen: TEMAUKER!

Jeg fikk ideen i går kveld da jeg lå hjemme på sofaen og slappa av. Jeg begynte å fikle med en spilleliste med navnet The Week. Tanken var å samle åtte/ti låter om hver av ukedagene. Det er i ferd med å bli en ganske fin liste, og jeg kommer til å poste den som helhet på søndag.

For den første ideen avstedkom nemlig en ny: Hva med å plukke ut en låt hver dag denne uka og poste den i bloggen? Lurt! tenkte jeg. Gøy! tenkte jeg. Jeg surfer dessuten på en liten bølge av nostalgi, så denna uka får i så måte to temaer. Det blir en hyllest til gamle helter, og et ukedagtema.

FINT!

Jeg brygger på noen ideer om andre temauker også, men tar gjerne imot tips om noen der ute skulle ha et.

Nancy Sinatra - Sugar Town

Denne helgen står tydeligvis i 1966s tegn. I går var det The Easybeats. I dag er jeg in a Nancy kinda mood. Det er jeg både titt og ofte. Hvem er vel ikke det? Hvis du svarer "Vel, jeg...?" på dette spørsmålet synes jeg du burde revurdere. Alle burde være in a Nancy kinda mood innimellom!

Det er få låter som får meg i godt humør så umiddelbart som denna.

Nyt!

The Easybeats - Friday On My Mind

Ooooh. I dag graver jeg i arkivet. En goden oldie. Jeg var vel sånn ca 15 da jeg på ordentlig oppdaga at pappa hadde en ganske okay platesamling. Han likte godt at jeg viste interesse og valgte ut låter og lagde mix-tapes til meg. Med sirlig påskrift. Jeg elska dem. Pappamusikk vol. en til huskerikkehvorhøyt. Det ble en del.

Denna var på vol to tror jeg. Sammen med blant annet The Pussycats og Buffy Sainte-Marie. Det var en fin kassett. Den må letes frem fra loft kjenner jeg. I mellomtiden kan vi nyte denne lille smakebiten og glede oss over den fineste fredagen på lenge. Og i en rekke av fine fredager sier det mye.

FÆBB!

Beirut - Elephant Gun

Jeg hevder med jevne (og kanskje ikke lange nok etter noens smak) mellomrom at jeg ønsker meg mer spontan gruppekoreografi og sang i hverdagen. Jeg har egentlig lyst til å leve i en musical. Væffal en uke. Kanskje en måned. Mulig jeg hadde blitt lei da. Uansett. I dag vil jeg hevde at det er flere elementer man trenger mer av i hverdagen: ompa-takt, menn med fin bart, messingblåsere og ukulele. Gjerne i kombinasjon. Og optimalt sett i kombinasjon med gruppekoreografi og sang. Det er ikke så lett å tilfredstille alle de behovene i ett.

Ikke lett. Men mulig. I hereby present Beiruts Elephant Gun. En utrolig fin låt, med en fabelaktig absurd og lekker video som inneholder alt det jeg ønsker meg mer av akkurat i dag. Jeg ser nye ting hver gang jeg ser denne videoen tror jeg. Det skjer så mye!

Den passer på en dag som denne. Egentlig passer den på alle dager, men jeg velger denne. Gårsdagens skylag har lettet, det blåser ikke og ikke regner det horisontalt heller. SCORE!

Ompa til du dør!

kent - Pärlor

I dag er det høst. Skikkelig. Regn som pisker på ruta, kald vind og et tungt skylag som sørger for at vi neppe får se noe sol. Sånne høstdager ber om litt kent. Jeg kunne postet stortsett hele både Hagnesta Hill og Vapen & Ammunition i dag. De er begge top notch høstalbum egentlig. Men jeg falt altså ned på Pärlor, som nok er en av mine favorittkentlåter. Og jeg er ganske glad i kent, så det sier mye.

Det er vanskelig å finne originalvideoer, for der er Sony knepne. Meeeeeen - det er jo egentlig ingen biggie. Det er låta som spiller en rolle her. Det kan regne og blåse så mye det bare vil - med kent på øret smiler jeg uansett. Litt av glede, litt av lengsel og mye av ettertenksomhet og takknemlighet. kent er gode på den mixen der; konsentrert høst. Væsjego.

Diverse Artister - Crazy In Love

Jepp! Sånn er det i dag. Crazy In Love. Et enkelt, men veldig passende budskap.

Nok et eksempel på fabalaktig i flere sjangere. Jeg liker dem godt, og dette er nok kanskje min absolutte favoritt. Det er gjort så mange, og gode covers av denna. Går for tre ganske ulike varianter her. Originalen med vår alles Miss Knowles. Den såre og utrolig fine Anthony-versjonen, samt en remix av Puppini-sisters coveren. Hvis dere etter å ha hørt disse tre er lystne på mer, foreslår jeg denna lista.

The Postal Service / Iron And Wine - Such Great Heights

Okay. Jeg innser at jeg er inne i et spor. Men det er et godt spor, så det gjør ikke noe. Vi kjører en ny fabelaktig-i-flere-sjangere-låt. Som er søt og klissete, men ikke kvalm. En kombinasjon av de to siste dagenes poster med andre ord.

De lærde (og mindre lærde men likevel ivrige) strides om hva som egentlig er originalen her. Jeg hørte Iron And Wine versjonen først, men har blitt fortalt at det er The Postal Service sin som er originalen, men at Iron And Wine allikevel ga den ut først. Jeg måtte google litt for å finne ut. Apparently stemmer egentlig begge deler på et vis.


Such Great Heights ble sluppet som singel i 2003 - av The Postal Service. Singelens B-side var There's Never Enough Time, men den inneholdt også to coverlåter. Nemlig Iron And Wines versjon av Such Great Heights og The Shins sin versjon av We Will Become Silhouettes.

DER snakker vi gavepakke altså! For en singelutgivelse! Jeg dør litt på meg bare av å tenke på det. Det slår meg også at det er veldig lenge siden jeg hørte på The Shins, og at jeg med nærmest 100% sikkerhet kan garantere at det kommer til å postes minst en The Shins låt i løpet av de kommende ukene.

Men for now altså; Iron And Wine og The Postal Service med Such Great Heights. Jeg er vel kanskje litt rosa og mjuk om dagen og da treffer jo denna låta blink. Det er helt greit kjenner jeg.

Bright Eyes - First Day Of My Life

Det var dette med høst og myke menn med gitar da. Vi kjører en sånn dag til. Minst. I dag våknet jeg til tjuetis første høstdag med minusgrader, og hadde store vansker med å komme meg opp av senga. Det er noe med å tenke på å stå opp når du veit at stilongsen må på, og vinterskoa må plukkes ned fra loftet.

Allikevel. Det er noe magisk med lav høstsol og crispy, kald luft som slår deg i ansiktet det øyeblikket du beveger deg ut utgangsdøra. Du veit den dagen hvor det virker som alle trærne har blitt enige om at i dag, i dag skal vi slippe alt løvet. Det er flott - definitivt - men det bare roper etter varme toner i headsettet.

I dag morges falt valget på gutta i Bright Eyes og den nydelige sangen First Day of My Life. Sangen står flott på egne bein den altså, men jeg må vel si at videoen muligens er den søteste og enkleste musikkvideoen noen har laget. Typ ever. Jeg blir varm og mjuk i hjertet av den, og det trengs på slike kalde høstdager.

The Knife / Jose Gonzalez - Heartbeats

Det er på tide med en ny coverlåt. En klassiker. Det gjelder strengt tatt både originalen og coverlåta - at de er klassikere that is. Jeg blir så glad når en artist lager en knall-låt i en sjanger også plukkes den opp av en artist som opererer innenfor en helt annen sjanger og jammen blir den ikke en super låt der også.


Jeg liker myke menn med gitar, særlig nå om høsten. Jose Gonzalez er en av de jeg liker aller best. Dessuten er han sjef på detta med å covre. Jeg klarte faktisk ikke helt å bestemme meg for om det var Heartbeats eller Massive Attacs Teardrop som skulle være dagens låt. Heartbeats vant knepent, men det er jo ikke som om jeg trenger å begrense meg, så jeg poster Teardrop også. Både i original og covra versjon. Fråtsing FTW!

Familjen - Det Snurrar I Min Skalle

La oss danse som om det var 2007!

Denne deilige låta har fått en renessanse denna høsten. Hvorfor? Jo - videoen! (Og låta - who am I kidding, den er jo fabelaktig!) Jeg hadde ikke sett videoen før frem til for et par uker siden, men etter det har jeg sett den MANGE ganger.

Familjen har kommet med to album til etter debuten, men de kjenner jeg ikke så godt. I høst legger han riktignok ut på turné og skal så vidt jeg vet spille i både Oslo, Stavanger og Trondheim. Det er med andre ord bare å pusse danseskoa og høre seg gjennom de nye albumene for å være forberedt.



Flott låt, flott video, flott tirsdag. Det er ikke så mye mer å si egentlig. Men det er jo strengt tatt nok.

Det snurrer definitivt i min skalle og jeg smiler hele veien!