Hun måtte skje før eller seinere. Tori, altså. Jeg kan jo ikke ha en slik blogg uten minst en månedlig Tori. For det er jo en realitet at hun er mitt livs musikalske kjærlighet. Det er riktignok ikke sånn at vi snakker sammen daglig lenger, men hver gang vi tar opp tråden fortsetter vi bare der vi slapp. Det er trygt og stabilt, men allikevel spennende og tidvis overraskende. Tori og jeg.
I dag presenterer jeg en Tori som kanskje er litt atypisk. Det er ikke den sedvanlige me and my piano låta, men en sjelden perle av en upbeat danselåt. Tori kan nemlig det også. Fortenk. Det er dessuten en av mine favoritt Tori-musikkvideoer.
Tori kom inn i mitt liv den sommeren jeg var 16. Jeg var på famileferie i Provence, og var som sekstenåringer flest trassig, tverr og utakknemlig. Jeg ville jo ikke være på familieferie. Jeg ville være med de kule vennene mine på festivaler og leire. Ikke med verdens mest duste foreldre. Så der satt jeg. Midt i vakreste Provence og furta. Tidligere på dagen hadde jeg vær innom en bruktskivesjappe i Aix-en-Provence. Der hadde jeg plukka opp en liten bunke skiver. En av dem hadde jeg valgt utelukkende fordi coveret appellerte til meg. Det var nemlig et bilde av en rødhåret dame, som sitter i en gyngestol på en klassisk southern porch. I fanget holder hun en hagle (eller rifle - jeg kan ikke mine skytevåpen) og slanger åler seg rundt de leirete nakne føttene hennes. Det traff Marte 16 år midt i både hjerte og andre kroppsdeler for å si det sånn.
Jeg husker fortsatt de første minuttene etter jeg trykket på play. Det er faktisk et av de mest sanseintense minnene jeg har. Jeg husker lyder, lukt, sinnsstemning - ja selv det taktile. Teksturen i stoffet på armlenet i stolen jeg satt i. Følelsen av hodetelefonene som lukket seg rundt ørene. Den ene tangenten som trykkes ned. En gang. To. Tre. Fire. Vokalen som kommer inn og legger seg over den samme noten. Som gjentas. Igjen og igjen. Og etter 1 minutt og 52 sekunder, da Beauty Queen går over i Horses eksploderte hodet mitt stille. Jeg var helt fortapt.
Jeg satt helt stille i den stolen, på en terrasse i Provence, i den nesten halvannen timen Boys For Pele varer. Så trykket jeg på play igjen. Og ble sittende. Jeg glemte alle de andre skivene jeg hadde kjøpt. Jeg ville bare høre på den. Og det var akkurat det jeg gjorde. Hvert ledige minutt. Da jeg kom hjem til Norge, gikk jeg i den lokale skivesjappa og bestilte alle Tori-utgivelser mannen bak disken kunne skaffe. Siden har det liksom vært oss. Det er rart med det.
Andre har kommet og gått og i perioder tatt større plass enn henne. Somsagt har ikke Tori og jeg lenger den daglige kontakten vi hadde siste halvdel av nittitallet. Hun er allikevel den mest stabile delen av mitt musikalske univers, og det elsker jeg henne for!
I dag presenterer jeg en Tori som kanskje er litt atypisk. Det er ikke den sedvanlige me and my piano låta, men en sjelden perle av en upbeat danselåt. Tori kan nemlig det også. Fortenk. Det er dessuten en av mine favoritt Tori-musikkvideoer.
Tori kom inn i mitt liv den sommeren jeg var 16. Jeg var på famileferie i Provence, og var som sekstenåringer flest trassig, tverr og utakknemlig. Jeg ville jo ikke være på familieferie. Jeg ville være med de kule vennene mine på festivaler og leire. Ikke med verdens mest duste foreldre. Så der satt jeg. Midt i vakreste Provence og furta. Tidligere på dagen hadde jeg vær innom en bruktskivesjappe i Aix-en-Provence. Der hadde jeg plukka opp en liten bunke skiver. En av dem hadde jeg valgt utelukkende fordi coveret appellerte til meg. Det var nemlig et bilde av en rødhåret dame, som sitter i en gyngestol på en klassisk southern porch. I fanget holder hun en hagle (eller rifle - jeg kan ikke mine skytevåpen) og slanger åler seg rundt de leirete nakne føttene hennes. Det traff Marte 16 år midt i både hjerte og andre kroppsdeler for å si det sånn.
Jeg husker fortsatt de første minuttene etter jeg trykket på play. Det er faktisk et av de mest sanseintense minnene jeg har. Jeg husker lyder, lukt, sinnsstemning - ja selv det taktile. Teksturen i stoffet på armlenet i stolen jeg satt i. Følelsen av hodetelefonene som lukket seg rundt ørene. Den ene tangenten som trykkes ned. En gang. To. Tre. Fire. Vokalen som kommer inn og legger seg over den samme noten. Som gjentas. Igjen og igjen. Og etter 1 minutt og 52 sekunder, da Beauty Queen går over i Horses eksploderte hodet mitt stille. Jeg var helt fortapt.
Jeg satt helt stille i den stolen, på en terrasse i Provence, i den nesten halvannen timen Boys For Pele varer. Så trykket jeg på play igjen. Og ble sittende. Jeg glemte alle de andre skivene jeg hadde kjøpt. Jeg ville bare høre på den. Og det var akkurat det jeg gjorde. Hvert ledige minutt. Da jeg kom hjem til Norge, gikk jeg i den lokale skivesjappa og bestilte alle Tori-utgivelser mannen bak disken kunne skaffe. Siden har det liksom vært oss. Det er rart med det.
Andre har kommet og gått og i perioder tatt større plass enn henne. Somsagt har ikke Tori og jeg lenger den daglige kontakten vi hadde siste halvdel av nittitallet. Hun er allikevel den mest stabile delen av mitt musikalske univers, og det elsker jeg henne for!
